En dyster skildring av alderdommen

Protagonisten i Elin Eika Bringas debutroman er en brysk kvinne. Kanskje en man ikke ville ha hatt noe til overs for, hadde man møtt henne selv; men, som de fleste andre, bærer hun på sitt. I romanen Snart er eg natt dras vi med gjennom minnene fra livet hennes, og lærer henne å kjenne gjennom årene. 

Snart er eg natt

•  Forfatter: Elin Eika Bringa 
• Sidetall: 223 
• Forlag: Bonnier forlag
• Omslag: Silvia Morán Kjølstad
  

I forkant av lesingen lå nynorskskepsisen meg nær, men denne ble jeg raskt kvitt. Protagonisten Gonhild er en karakter som ikke kan skildres med noen annen målform, og den gamle bygdekjerringa kommer til live gjennom språkføringen. Det inspirerte nok til å forsøke å skrive denne teksten på nynorsk, men akk, ordforrådet i sidemål strakk ikke til.

Det er en journalist fra lokalavisa som setter i gang tankestrømmene hos Gonhild. Hun har lenge vært klar for å dø, men nå blir livet uutholdelig. Journalistens uskyldige spørsmål om fortiden bringer tilbake minner hun trodde for lengst var fortrengt All skyld og anger som har slått rot i løpet av årene blir for mye å håndtere, og uten å vite hvordan hun skal takle følelsene tar hun det heller ut over dem rundt henne – også den uvitende journalisten. 

Boka er en tankevekker – om tilfeldighetene som utgjør livet og om angeren for alt som forblir usagt. Beskrivelsene av maktesløshet over eget liv er hjerteskjærende og virker til slutt uløselige. Alt som har gått galt i Gonhilds liv henger sammen – en negativ spiral hvor den ene ulykken følger den andre, og strømmen har blitt for sterk til å kjempe imot. Ved å ikke svømme drukner man i alt det vonde. 

De fleste skildringene i boken er like bryske som Gonhild selv. Hun er uømfintlig og direkte i beskrivelsene av menneskene hun møter, men slik er hun ikke i tilbakeblikkene; da synet hennes på verden enda ikke hadde surnet, og hun fremdeles hadde fremtidshåp. 

På én måte er det deilig med en så feilbarlig karakter: Å få innblikk i et så mørkt og dystert menneske, for så å se lyspunktene hennes. Boken skildrer allsidigheten hos mennesker; gråsoner vi ikke vil erkjenne at finnes. Den vekker forståelse og omtanke, og viser hvor dypt noen sår sitter. Store deler av boken føles tragisk og skremmende. Beskrivelsen av et friskt sinn fanget i en døende kropp, hjemsøkt av minner hun aller helst vil glemme. På et rom som ikke er hennes, omringet av folk hun ikke kjenner, lever hun et skjørt og hjelpetrengende liv. 

Beskrivelsene er så realistiske at de vekker en ny type frykt i leseren. Ikke dødsfrykten, men alderdomsfrykten; frykten for tiden når kroppens begrensninger fengsler en, og man tvinges til å gjennomleve alt man angrer på å ha gjort. Boken vekker redselen for å én dag ønske døden velkommen. 

Det er en sår, tankevekkende og realistisk fremstilling vi presenteres for i Snart er eg natt. Den forteller oss om alderdommen vi kommer til å møte. Og når vi møter den, være det i speilet, i mors ansikt eller hos en god venn, håper jeg du har omtanke i blikket og en varm hånd å holde i.