I overkant trygg og oscarvennlig

Denne anmeldelsen kan du også høre i den nyeste sendingen av Filmofil, Radio Revolts filmmagasin.

Det nærmer seg Oscar-utdelinger, og i den anledning begynner en del Oscar-filmer å komme til Norge. The Danish Girl ble kanskje ikke nominert for beste film, men fyttigrisen, som den prøvde. Den har liksom alt: Den er et historisk drama løst basert på ekte hendelser som omhandler undertrykkelse, og en hovedrolleinnehaver som spiller noe han ikke er - nemlig transkvinne. Det er på ingen måte noen dårlig film, men så mye ved den virker så kynisk og kalkulert at det er vanskelig å bli helt grepet.

Vi er på tjuetallet, og følger det danske malerparet Lili Elbe og Gerda Wegener. Født som mannen Einar, klarer ikke Lili å undertrykke kjønnsidentiteten sin lenger, og begynner å leve mer og mer som kvinne. Hun møter massiv motstand fra et samfunn hvor det overhodet ikke finnes aksept for transkjønnethet, og må jobbe for å få anerkjennelse som kvinne. Og joda, det finnes mye bra å si om dette, spesielt rundt fordommene Lili møter, som må sies å være mye de samme som de transpersoner møter i dag. Det går an å tolke det dithen at filmen prøver å si at det er på tide å gjøre noe med det, siden så lite har skjedd. Det føles likevel litt som om det er å la for mye av tvilen komme filmen til gode.

For meg blir dette en film som prøver å gli inn blant andre forsøk på å være progressive i Hollywood, som Twelve Years a Slave og The Imitation Game. De gir oscarkomitéen en sjanse til å slå seg på brystet og hevde at de både er imot rasisme og homofobi, når det de egentlig sier er at de er imot slaveri og kastrering av seksuelle avvikere, noe du må være ganske konservativ for å se på som frilynt. Det virker som en kynisk og lettvint måte å vinne poeng på, hvor man ikke tør å lage en film som tar et oppgjør med holdninger og fordommer som fortsatt er aktuelle, men må begrave det i et historisk drama med utfordringer vi allerede har overvunnet.

Det er likevel selvfølgelig positivt at Hollywood lager denne filmen, som åpenbart er for transpersoners rettigheter. Eddie Redmayne klarer å spille Lili på en troverdig og genuin måte, og filmen lykkes i å finne en fin balanse mellom seriøsitet og lekenhet. Den klarer å ta temaet på alvor, men uten å sette det opp på en hellig pidestall. Alicia Wikander er like bra som alltid, og klarer å portrettere en kvinne som vil det beste for ektefellen sin, men som samtidig får verdensbildet sitt utfordret av konsepter rundt kjønn hun overhodet ikke er vant til.

Noe som kunne ha reddet filmen litt, er hvis den hadde vært satt til nåtid og ikke tjuetallet. Den historiske settingen virker som en forsvarsstrategi, både for å gi den mer oscarvennlighet og for å ufarliggjøre problemstillingene filmen tar opp. Dette kunne ha vært en veldig god film, men den er altfor tam og lineær til å være noe mesterverk. Det blir så simpelt, det finnes ingen subtekst, og utover at det er en historie om en transkvinne som møter vanskeligheter er filmen ingenting. Jeg tror ikke den kommer til å forandre noen tankesett, og det er i stor grad en film som er glemt idet du går ut av kinosalen. Det er ingen dårlig film, og jeg vil nok anbefale at en ser den på dvd, om enn bare for å få med seg Eddie Redmayne som gjør en knallrolle. Det er likevel er en film jeg skulle ønske at var så mye, mye bedre.