Kjedelig på landet

Harvest Moon: The Lost Valley, det første spillet i Harvest Moon-serien jeg har spilt, handler om en dal som lider under en evig vinter. Innhøstingsgudinnen har mistet alle kreftene sine etter at menneskene forlot området, men så dukker du opp. Ved å kultivere og endre landskapet, dyrke grønnsaker, frukt og blomster, fiske, holde husdyr og lage mat kan du hjelpe gudinnen med å gjenopprette årstidene.

Alt dette gjør du i et slags sandkassespill. Når en ny dag begynner, er klokka seks om morgenen og du starter gjerne med å vanne plantene. Etter dette vil du kanskje gi fôr til kua di og klappe og børste henne. Klokka tikker og går, og hvis du ikke legger deg tidlig nok vil du ha mindre energi neste dag. Et aspekt som skiller Harvest Moon fra andre spill i gårdsbruk-sjangeren er figurene du møter, som alle har en personlighet og oppgaver du kan løse. Spillet har dessuten en enkel historie som med hyppige frampek gir deg litt motivasjon til å spille videre.

Les også: Anmeldelse – «Splatoon er noe av det beste Nintendo har laget.»

Det er noe fundamentalt tiltrekkende med den enkle, søte verdenen i The Lost Valley. Figurene er søte og endimensjonale, du trenger ikke bekymre deg for å tape og tempoet er lavt og bedagelig. Når du introduseres for noe nytt får du nok av tid til å lære deg hvordan det fungerer. Det er dessuten ganske tilfredsstillende å kunne betrakte landskapet som du selv har formet med dine egne hender.

Da er det synd at spillet også er blottet for frihet. Skal du forme landskapet, må du være rimelig strategisk, siden du kun kan senke og heve omgivelsene i omtrent samme høyde som deg selv. Trenger du å snakke med en spesifikk person, må du bare håpe på at vedkommende er på besøk denne dagen. Ønsker du å låse opp noe – og det er mye som er låst i starten – har du ikke noe annet valg enn å gjøre det historien krever av deg. Hvis du ikke ønsker å tape penger må du bruke tid på å vanne avlingene dine, og du bør mate og stelle dyrene hvis du ikke vil at de skal dø. Du har mye frihet i teorien, men i praksis er valgene få og overfladiske.

Samtidig lider spillet av å være upolert. For det første ser det ikke spesielt imponerende ut. Vannet skjærer i øynene, blokkene landskapet består av er er direkte stygge og tittelskjermen består av tydelig komprimerte bilder. Når vi først er inne på tittelskjermen, er dette så godt som det eneste stedet der spillet kan oppleves i stereoskopisk 3D, teknologien som i sin tid var med på å definere Nintendo 3DS-maskinen.

For det andre er styringen veldig klønete. Selv om figuren din kan bevege seg ganske fritt, er omgivelsene delt inn et rutenett. SKal du vanne, plante, eller gjøre noe som helst, vil du halvparten av tida bomme og treffe feil rute. Det ser ut som at figuren din er vendt riktig vei, men spillet er ikke enig. Dette er spesielt frustrerende siden du må kjempe mot dette problemet hver eneste gang du skal gjøre noe. Det er et mirakel at 3DS-en ikke har endt sine dager plantet i nærmeste vegg!

Selv om kontrollene hadde vært perfekte, ville jeg ha slitt med den største utfordringen spillet har å by på. Det er nemlig grusomt kjedelig! Jeg har spilt Harvest Moon: The Lost Valley i 10 timer. Av de har jeg brukt minst 3 timer på å vanne alt jeg har som vokser og gror, en jobb som er desto mer frustrerende på grunn av de klønete kontrollene. Så snart du er ferdig med rutinene, er det lite tid igjen før dagen er ferdig.

Progresjonen lider samtidig av å være særdeles treig, noe som får «Hurtigruten minutt for minutt» til å virke som den spenningsfilmen. Og da har jeg ikke nevnt det faktum at jeg fremdeles sitter fast i en evig vinter, som byr på den samme musikken, kjedelige, hvite trær og kjedelig, hvitt underlag. Bruk 10 timer på et hvilket som helst annet spill, og du vil ha opplevd hundre ganger mer.

Harvest Moon: The Lost Valley er grunnleggende treigt og kjedelig, og du får mer igjen for å klippe plenen til foreldrene dine, rydde rommet og ta oppvasken enn du får ved å spille dette spillet. Kan lett hoppes over til fordel for noe annet.