Blomst – Blomst

At Blomst åpner rett på sak, rett på et fengende riff, og den etter hvert så gjenkjennelige, inderlige vokalen, er ingen overraskelse. Den Trondheimsbaserte pønkekvartetten er ikke kjent for å gjøre det vanskelig, takk for det.

«Meningen Med Livet» er arketypisk pønk, men mest av alt er det Blomst. Andre låt og singel «Ro Deg Ned» er også kjent i en akustisk versjon, men den er aller best i full Blomst-drakt. Med fuzzgitar, kraftig vokal og heseblesende koring er jeg i noen minutter på konsert i garasjen til mora di.

Med «Elefant» prøver Blomst seg på en litt annen vri, og det lybildet vi er vant til å få servert erstattes av et mer utbrodert og tyngre lydbilde, uten at de går seg bort. Noe mer nevneverdig sjangereksperimentering får en ikke på det ti spor lange albumet.

Resten er selve definisjonen på pønk. Snart vil du finne et pønkeleksikon med Blomst som lydspor i en boksjappe nær deg. Likevel skal man ikke overse betydninga av norskspråklig pønk i en samtid som overdøves av drømmepop og svett liksom-pønk med tekster så kleine at bilferien med familien blir et mareritt.

Blomst tar opp en plass i det norske musikklandskapet som fortjener å være fylt til enhver tid. Vi har en stolt pønkehistorie som strekker seg mange år tilbake, og i mine ører er det nærliggende å trekke fram band som Kjøtt og Raga Rockers. Jeg mener, vokalist Ida Horpestad er jo Michael Krohn reinkarnert. Samtidig som hun i større grad er et bærende og distinkt element i låtene enn det Krohn er.

Blomst finner ikke opp kruttet med sin første fullengder, men fører videre en kjær norsk tradisjon. De har debutert med et album som i liten grad går utenfor de definerte sjangrene, men klarer likevel å skape et lydbilde som de i stor grad eier selv. Fuzz, vokal og rett-fram-tekster er limet på en skive som lander støtt på skuldra til små kjemper. Det er nok til at de når opp til taket.