De fem beste albumene fra Fleetwood Mac

Rumours (1977)

Rumours er et av verdens beste album. Det kan de fleste være enig om selv om man ikke liker pop-country. Albumet har legendestatus i hele musikkbransjen, og er en av verdens mest solgte pop-plater. Det er ikke uten grunn. Selv om forholdene mellom bandmedlemmene John og Christine McVie, og mellom Stevie Nicks og Lindsey Buckingham begynte å falle sammen, er Rumours et overraskende energisk album. Det er tydelig med eksempelvis åpningslåten "Second Hand News" og "I Don’t Want To Know". Man hører bandmedlemmene synge om hverandre på hjerteskjærende vis. De lyver og sprer rykter, mens den som knuste hjertet deres er til stede. Alle medlemmer har bidratt med tekst eller vokal på dette albumet. Likevel er det Buckingham og Nicks som dominerer og viser vei for de andre. Flere av bandets aller største hits kommer fra Rumours, for eksempel "Dreams", "Go Your Own Way" og "The Chain".

Tusk (1979)

Tusk har hele 20 låter, og hele albumet er et fantastisk sammensurium av up-tempo låter, såre kjærlighetssanger og psykedelisk rock. Bandets bassist John McVie har kommentert at det høres ut som om albumet er laget av tre soloartister (Lindsey Buckingham, Stevie Nicks og Christine McVie). Flere av låtene får deg til å danse som du aldri har danset før, mye takket være Buckinghams ville fantasi og kjærlighet for raske, energiske låter som skinner gjennom på spor som "The Ledge". Selv om McVie og Nicks bidrar til noen fantastiske låter, er det Buckingham som eier albumet. Dette er visstnok favorittalbumet til Mick Fleetwood, og det er forståelig. Her er gruppa på sitt mest eksperimentelle. De er ikke redde for å ta sjanser og det ga både bandet og Tusk en uforventet retning. Dette er et album ulikt alt annet. Lytt til "Sara", "Tusk" og "Brown Eyes".

Fleetwood Mac (1975)

Dette albumet er musikalsk i samme gate som både Rumours og Tusk. Noe av magien til Fleetwood Mac ligger i at det er flere vokalister som deler de vakreste sangene seg i mellom. Stevie Nicks med den raspete stemmen og de drepende tekstene, Lindsey Buckingham med hans nervøse energi og Christine McVie med sine soft-rock låter og romantiske tekster. Dette albumet representerer en ny æra for bandet. Fleetwood Mac har samme tittel som bandets debutalbum, og det er ikke tilfeldig. Albumet regnes som gruppas debutalbumet, og det er mye på grunn av bandets nye tilskudd, Nicks og Buckingham, som tidligere hadde et romantisk forhold. De tok over bandet, og sammen med resten av Fleetwood Mac lagde de polert pop-country. Etter dette albumet skulle de dominere det amerikanske og britiske pop-markedet i flere år. Lytt til "Rhiannon", "Monday Morning" og "Landslide".

Fleetwood Mac (1968)

Fleetwood Mac er tittelen på debutalbumet til bandet som også gikk under navnet Peter Green’s Fleetwood Mac. Dette albumet er et av høydepunktene i sen britisk 60-talls blues. Albumet med dens blues låter føles rått, autentisk og nesten uforskammet selvsikkert. Det er veldig forskjellig fra albumene som kom senere på 70-tallet, mye på grunn av utskiftningen av bandmedlemmer. Her er det Peter Green og Jeremy Spencer som står for det meste av kreativiteten. Spencers talent blir ofte overskygget av Greens låtskriving og synging, men på "My Heart Beat Like A Hammer" og "My Baby’s Good To Me" er han i sitt ess. Dette albumet ble en overraskende stor suksess i England. De vet at de kan lage musikk, og de elsker det. Dette albumet er uten tvil noe av det tøffeste og perfekt uflidde Fleetwood Mac har utgitt. Lytt til "I Loved Another Woman", "Got To Move" og "Merry Go Round".

Then Play On (1969)

På dette albumet er Fleetwood Mac fremdeles sterkt påvirket av bandmedlem Peter Green og hans originalitet. Then Play On er et sterkt undervurdert og spennende album. Det er kanskje ikke det albumet flest forbinder med Fleetwood Mac og det har nok gått litt i glemmeboken til mange, men det er likevel en høydare i bandets lange og schizofrene diskografi. Med Greens innflytelse på resten av bandet, er albumet svært blues-orientert, men noen av låtene har også en sterk 60-talls psykedelisk følelse. Selv om de fleste kun har fått med seg album som Rumours og Tango In The Night, er dette albumet er et must for alle Fleetwood Mac fans. Det er et fantastisk album, og det er blues-rock på sitt aller beste, akkompagnert med såre og vakre tekster. "When You Say", "Coming Your Way" og "Closing My Eyes" anbefales.