Mer rock, mer idyll

Elisabeth Corrin Maurus, bedre kjent under artistnavnet Lissie, var nylig ute med skiva Back To Forever - en etterlengtet, og i større grad rocka, oppfølger til debutskiva Catching A Tiger.

Det er ikke et sjeldent scenario at Lissie står på scenen i en norsk by og forteller hvor utrolig glad hun er i Norge og norske fans. Det har vært mye oppmerksomhet rundt hennes noe merkverdige, men elskverdige, forhold til Norge og i blant føles det som hun spiller her hele tiden. Hun elsker Norge. Hun elsker norske menn og har til og med datet en. Hun har samarbeidet med Bigbang og absurd nok også spilt inn musikkvideoen til sin siste singel ”Sleepwalking” midt på natta på Sognsvann i Oslo. Dama har utvilsomt kvalifisert seg som en helhjerta norgesvenn.

Jeg har vært på Lissie-konsert ved flere anledninger og gledet meg til å endelig få servert nye låter. Som en del av pakken, merker jeg at jeg forventer noe nytt av den sjarmerende hippie-amerikaneren. Jeg håper på en mer rocka Lissie, som hun til tider våger å fremstå som på den nye skiva.

Det er ingen tvil om at den kommersielle bolken av Lissie trekker mye folk. Det er utsolgt på Byscenen og blant publikum er det uten tvil hunkjønn i flertall. Hun drar i gang kvelden med to gamle låter, ”Bully” og ”Record Collector”, som utgjør en dempet og litt tam åpningssekvens. Et høyt ønske allerede fra start er at hun skal ta oss med storm, men artisten fremstår son litt sliten og tilbakeholden. Publikum er til dels engasjerte med trampetakt av høye hæler.

Mellom låter gjør Lissie noe så utradisjonelt som å reklamere for t-skjortene kan kjøpes under og etter konserten. Det er ved første sekund vanskelig å oppfatte om det er ironisk ment eller ei. Hun lar temaet bli liggende en stund til fordel for noen nye låter, og stemningen er stigende med den countryinspirerte ”Sleepwalking”. Under ”Love In The City” viser hun at hun tydelig har det gøy med å framføre nye låter og ”The Habit” leveres med høyt engasjement, som holder på publikum over i neste låt – nemlig radiohitten ”When I’m Alone”. Det dukes for kveldens første dansebevegelser i salen.

Lissie viser at det er noen veldig sterke låter på den nye skiva hennes, spesielt understreket av dyktig vokalprestasjon under ”They All Want You”. En kort anekdoteom å mistrives i jobben og å drukne sorgene i tequila kvelden før en arbeidsdag, åpner for kveldens mest rocka innslag og ”I Don’t Wanna Go To Work”. I tre fine minutter er også karen foran meg med Mötorhead t-skjorte tydelig fornøyd.

Reklameringen tidligere i konserten viser seg etter hvert heldigvis å være ironisk ment. Mot slutten av konserten ifører hun seg en sort turné-skjorte, og hippie-Lissie skinner gjennom når hun forteller om sitt såkalte ”spirit animal” som pryder forsiden av t-skjorten. Salget er derimot, mot alle odds, nokså stusselig og de er lei av å måtte drasse rundt på en haug av klær som ingen kjøper. Et sjarmerende stunt, som muligens kan bidra til økt finansiering for neste turné.

Etter plankekjøring gjennom de resterende største hits-ene, samt den litt sinte og lett opprørske singelen ”Shameless”, går Lissie av scenen og returnerer for en aldri så liten hyllest til hjemstedet med ”Oh Misisippi”. Som forventet avsluttes det hele med en coverlåt; denne gangen kanadiske Drake sin ”Hold On We’re Going Home”. Lissie var, til stort hell, ivrig på å covre Jokke på norsk noen somre tilbake, og til tross for at hun har opparbeidet seg et imponerende coverlåt-repertoar, er likevel kveldens innslag både fargeløst og kjedelig.

Lissie befinner seg i et grenseland mellom rock, pop og en dose country, og er definitivt på sitt beste når hun viser sine røffere sider. Bandet gjør lite ut av seg, bortsett fra gitaristen som til en viss grad løfter rockefaktoren over det hele med til tider spenstige gitarsoloer.

Hun takker stadig publikum for at de har kommet, og salen virker verken veldig overbevist eller veldig skuffet. Lissie innfrir jo tross alt, som alltid.