Det beste jeg har sett i år. Av hva som helst.

Studentersamfundets interne teaters siste stykke denne høsten heter Under terapi. Og for en sesongavslutning! Jeg lo hjerteligere enn jeg har gjort av noe i hele år, med et mulig unntak for Pixars Innsiden ut. Mot slutten fant jeg til og med en tåre i øyekroken. Jeg skulle gjerne sagt at du må skaffe deg billett, men allerede før andre forestilling spilles er samtlige forestillinger utsolgt.

Før jeg mister tråden for bare superlativer: Stykket handler om tre par som blir stengt inne i samme rom av samlivsterapeuten sin. Før de kan slippe ut må de utføre noen oppgaver som terapeuten har lagt igjen til dem i forseglede konvolutter. De blir blant annet bedt om å brette ut private småkrangler, tidligere forhold og sexlivet sitt. Voksne blir altså tvunget til å tilbringe tid sammen, og de blir stadig mer ampre. Lignende utgangspunkt har man sett i for eksempel Hvem er redd for Virginia Woolf?. Jeg ble like rørt av Under terapi som Virginia Woolf, og det er det mange grunner til.

Levende rollefigurer

Som sagt navigerer stykket i velkjent farvann. Men klisjéer er klisjéer av en grunn: Så lenge de er gjort bra, funker de. Grunnen til at par-blir-låst-inne-sammen-formelen gjør nytten er vel at vi alle liker å bli godt kjent med folk. Å se dem på sitt verste og beste og elske dem for begge deler.

Rollefigurene i Under terapi er et variert knippe mennesker: En frittalende karrierekvinne. Hennes like frittalende, og like nebbete, mann. En energisk livsnyter. Hans litt mer jordnære kjæreste. Og et litt for harmonisk ektepar. De fleste vil sikkert kjenne igjen seg selv eller venner i noe hos hver av dem, desto mer fordi SITs skuespillere gestalter dem med behersket lidenskap. For en sjelden gangs skyld fikk jeg glemme at det jeg så bare var «på liksom».

Utmerket regi

Det finnes mange feil som går igjen i amatørskuespill: Dårlig diksjon. Umotiverte forflytninger og fakter. Overdrevent raseri og uekte gråt. En avbrytelse eller overraskelse der «offeret» vet altfor godt at hen skal bli avbrutt eller overrasket, fordi det sto i manuskriptet. I Under terapi kan jeg virkelig ikke plukke på noe slikt.

Skuespillerne har tydelig øvd så mye at de klarer å være frie enda de gjør åpenbart teatralske handlinger, da i betydningen teatralsk riktige: Når de snakker med hverandre, tar de ofte så stor avstand til motparten som mulig, et triks for å bruke hele scenerommet og dermed skape mer spenning. Måten de beveger seg til disse plasseringene på er alltid naturlig og motivert.

Et ensemble med flere dialekter avleverer replikker omtrent så fort som man kan makte, tidvis i munnen på hverandre og attpåtil uten mikrofon. Allikevel hører man alle tydelig hele veien. Det eneste aberet er at jeg av og til måtte konsentrere meg for å høre hva som ble sagt under spontane latterbrøl fra publikum. Siden skuespillerne neppe kunne tatt lengre pauser i dialogen uten å ta illusjonen fra stykket, lar jeg det gå.

Skuespillerne skal selvsagt ha sin del av æren for at alt dette sitter så godt. Men jeg mistenker at det også skyldes god ledelse, fra regissør, regiassistent og andre utenfor scenen. Det er åpenbart at det ligger en felles tanke bak. Og mye arbeid. Og mye kjærlighet.

Nærmest upåklagelig manus og oversettelse

Ennå har jeg ikke nevnt noe av det mest spesielle med stykket: Dette er tydeligvis første gang Under terapi framføres noe sted utenfor sitt opprinnelsesland, Argentina. Stykket er oversatt for anledningen av regissør Lars-Erik Moslått, som oppdaget det under et utvekslingsopphold i Sør-Amerika.

Manuskriptet tar sin aller viktigste oppgave på alvor: Publikum skal aldri kjede seg. Dette sørger det fint for ved å la følelsesmessige topp- og bunnpunkter avløse hverandre med samme eleganse som enderim følger hverandre i et dikt: I ett sekund holder en rollefigur en gråtkvalt og ektefølt forsvarstale. I neste øyeblikk, når det holder på å bli melodramatisk, kommer det en utmerket taimet vits fra en annen figur, og dette drar stykket i en ny retning.

Da jeg leste at det var regissøren selv som hadde oversatt stykket, ble jeg litt bekymret. Når man skal overføre et stykke fra én kultur til en annen, kan man ofte se sømmene, selv med en profesjonell oversetter. Slikt er ikke tilfelle i Under terapi. Stykket er gjendiktet i ordets rette forstand: Det er skrevet med de ord forfatteren, Matías del Federico, hadde brukt om han var norsk. Dette merker man allerede i stykkets første minutt, når en av figurene vitser om at det er så kaldt at «selv Snåsamannen hadde blitt kald på fingrene». Deler av de mannlige figurenes kvinnesyn og deres tendens til å løse problemer med vold er kanskje ikke erkenorsk, men det kunne vært slik. Dessverre.

Jeg har for så vidt én liten klage på et valg forfatteren har gjort. Den tar jeg etter anmeldelsens slutt, tydelig markert med en spoileradvarsel.

Serr, SIT, sett opp ekstraforestillinger

Om jeg ikke i løpet av de foregående avsnittene har klart å vise hvor begeistret jeg var for Under terapi, sier jeg det klart og tydelig nå: Jeg synes dette er SITs beste oppsetning i løpet av mine fem studieår. Kanskje vil det til og med være deres beste dette tiåret.

Forestillingen er utsolgt nå. Jeg har sikret meg å få se den en gang til, men på vegne av den tause majoritet: SIT, sett opp ekstraforestillinger, om dere ikke er blitt helt tullete i hodet. Om ikke for underholdningens skyld, så for folkehelsens: For et par på dypt vann er to billetter til stykket billigere – og sannsynligvis mer virkningsfullt – enn en time hos terapeut.

EN SISTE BEMERKNING, MED SPOILERE.

Spoiler-advarsel: Ikke les videre om du ikke har sett stykket.

Du er herved advart.

I stykkets siste minutter kommer det en vri som jeg ikke helt forstår: Idet Anne-Helene innrømmer at Bjørn misbruker henne, avslører de fire andre personene at de bare er skuespillere. Terapeuten leide dem inn for å framprovosere et brudd mellom paret. Lufta gikk ut av ballongen min like fort som om noen hadde kommet inn på scenen og sagt «Det hele var bare en drøm».

Det kan hende at forfatterens intensjon var å få publikum til selv å kjenne hvordan det er når fasaden ved noe du har elsket brister, da ved å gjøre det samme med stykket. Kanskje er det bare en forseelse fra forfatterens side, et tilfelle av manglende tillit til at stykket briljerer uten å komme med et snodig påfunn eller bare en bruk av deus ex machina fordi han ikke klarte å avslutte på noen annen måte.

Gitt hvilke spilleregler stykket til da hadde fulgt, var det uansett svært lite elegant: Terapeutens narrespill er så komplisert at stykket ikke lenger framstår som realistisk. Vrien ga meg derfor betydelig mindre tilbake enn den kostet, emosjonelt sett. For mer enn to tredjedeler av det vi har sett er jo ren løgn. Men, som en av figurene i stykket sier, klarer man å overse enhver feil ved en partner bare man er forelsket nok. Og jeg ble forelsket i Under terapi og overser følgelig denne feilen.