En revolusjon fra Finnskogen
Den hvite elgen tar språket fra de rike og gir det til de fattige.
Romanen skrevet av Adelheid Seyfarth er en historie om Robert Langberget, en arbeidsmann fra Finnskogen i Hedmark, som er livredd Oslo («Innafær»). Han er likevel tvunget til å arbeide der som gravemaskinfører for å tjene til livets opphold for seg selv, sin mor og sine to barn. Han er alvorlig deprimert og fantaserer om å ta livet av både seg selv og andre, til han en dag overværer en elgfødsel der en hvit kalv ramler ut av en syk ku. Dette tar han som et tegn på at tidene skal forandre seg, som de også gjør: For ikke lenge etterpå finner han en gjenglemt fiolin på byggeplassen, som han ikke får seg til å bli kvitt.
Robert kjemper med mange vonde følelser tilknyttet både seg selv og verden, men har hverken referansene, kunnskapen eller ordene til å fortelle seg selv eller andre hva som skjer med ham. Slik blir effekten at selv om leseren kanskje gjenkjenner både urban fremmedgjøring og depresjon, verken forskjønner eller romantiserer romanen disse følelsene, slik man allerede ser i stor grad i eksisterende depresjonslitteratur. Den viser på en glimrende måte, at man ikke trenger et stort orforråd, eller vakre og filosofiske referanser, for å kunne ha det dårlig med seg selv.
Romanen blottlegger ikke bare det faktum at man kan være deprimert uansett stand, den gjør noe mer enn det: Den tar depresjonen tilbake fra intelligentsiaen, hvor enn hardt de klamrer seg til den. Som Robert sier: «Sjæl livets tristhet er det slike fine som vil ega mest». En annen faktor som gjør Den hvite elgen virkelig interessant, er at hele romanen er skrevet på finnskogdialekt. Når skriftspråkstandarden står såpass sterkt i Norge som den gjør, er ikke dette et lite grep. Den digitale verdenen som dominerer Norge i dag, har satt befolkningen i en historisk særstilling der det å skrive på dialekt er noe alle gjør, men få snakker om, og mange skjuler. I et dialektlandskap der innlandsdialektene ofte blir sett ned på og kategorisert som simple og dumme, viser Den hvite elgen den stigmatiserte dialektens store, poetiske potensial.
Forfatteren flytter den skriftlige dialekten vekk fra soverommets fire vegger og ut i lyset. Som resultat kunne romanen aldri ha blitt skrevet på bokmål og fremdeles formidlet det samme.
