Engasjerende slag for den frie forskningen

Professor Hessen er bekymret. Etter å ha lest boken hans er også jeg bekymret. Verdiene som ligger til grunn for vårt moderne samfunn, som sannhetssøken og opp-lysning, trues av krav om kortsiktig nytte og kommersiell innflytelse, og politikere som anser vitenskapelige innsikter for å være uvesentlig. Fake science er et faktum. Står den uavhengige forskningen for fall?

Les også: Hvorfor trenger vi akademisk frihet?

Akkurat som det finnes snarveier for å prestere i idretten, finnes det snarveier for forskerne som føler publiseringspresset. Det overrasker meg når jeg under overskriften «Snyltere og pirater» leser om tilbudene forskerne får daglig om rask publisering i snyltejournaler mot betaling. Det er urovekkende å lese de mange eksemplene på fake science som har blitt publisert i disse snyltejournalene og vanner ut den virkelige forskningen. Mest urovekkende innenfor kreftforskningen, et av feltene hvor konsekvensene kan være fatale. Eksemplene blir likevel litt for mange, og jeg tar meg i å tenke «jada, jeg har skjønt poenget».

Les også: - Vi skal lage et __ NTNU

Les også: Utdanning - en vare eller en rettighet?

Med en lekende stil ledes leseren gjennom en beretning om forskerliv som minner om et rotterace. Hessen plasserer seg selv i teksten uten at det blir for personlig, men heller leservennlig. Temaet konkretiseres der det trengs, og stoffet virker ikke for inneforstått. Dette forskerlivet Hessen beskriver er nemlig ikke innlysende selv for de av oss som har tilbrakt flere år på universitetet, og det viser han dermed forståelse for.

Det er vanskelig å ikke lese boken fra et studentperspektiv, og tankene trekkes ofte til egne, travle forelesere. Det vekker et engasjement i meg når Hessen i kapitlet «Tredemøllekappløpet» diskuterer hvordan forskerne premieres for hvor mye de publiserer og siteres. Jeg er neppe alene om å ha et bilde av «den gode forskeren» som en formidler som øser av sin kunnskap, både i forelesningssaler og i offentligheten. Med Aarebrot som et kjent og kjært eksempel på et drivende formidlingskall, stilles indirekte spørsmålet: Hva med de som bruker tiden på å formidle og dele sin kunnskap på andre måter enn å publisere forskningsartikler?

Hessens drøftende stil belyser denne, og flere, problemstillinger godt. Ja, det er bekymringsfullt med forskere som ikke har publisert i fagfellevurderte tidsskrifter de siste fire årene, men på den annen side er det ikke sikkert de er late. Kanskje skjuler det seg dedikerte fore-lesere og formidlere bak statistikken. Dette kjenner jeg meg igjen i: Jeg vet ikke hvem av mine forelesere som har flest publiseringspoeng, men jeg vet veldig godt hvem som har vært gode og inspirerende forelesere og formidlere.

Les også: Mistilliten til forskning har vokst til vi ikke lenger vet hva som er fakta, og hva som er sant.

Jeg tror flere er enige i at det må være en plass for disse dersom universitetene skal bli masseinstitusjoner uten at hele universitetssjelen legges ut for salg. Som NTNU-student blir jeg litt flau av å lese at «selv ved NTNU tilbys det nå stadig flere kurs og programmer som koster penger», og at tilbudet begrunnes med at det er et marked for det. Er det dét som skal styre framtidens universitet? NTNUs merittering av gode undervisere er kanskje heller et steg i riktig retning? Enig eller uenig, Hessens forsvarsskrift viser viktigheten av debatten om forskningen og er et varsko om at fokuset på innovasjon og nytte kan overskygge et langsiktig og bredt perspektiv på forskningen og dens rolle i samfunnet.

Les også: Vil ha mer tilgjengelig forskning