Hva i helvete har jeg egentlig vært vitne til?

Trøndelag Teaters nye oppsetning Ubu, er basert på Kong Ubu av Alfred Jarry, som hadde en skandaløs premiere i 1896. Til stede på premieren, som også var stykkets siste visning, var dikteren William Butler Yeats. På vei hjem skal Yeats ha blitt grepet av dyp sorg: Han innså at det han hadde sett signaliserte slutten på den verden han kjente, og forespeilet noe nytt, ukjent og urovekkende. Derfor taler det kanskje til Trøndelag Teaters fordel at Under Duskens anmelder vandret hjem fra teatret fylt av en dyp ambivalens, grunnende på følgende spørsmål: Hva i helvete har jeg egentlig vært vitne til?

Les også vår anmeldelse av Sluttspill: Ulykkelighet er det morsomste som fins

Det gjør seg ikke å oppsummere stykket på så liten plass. Her er ingen egentlig handling. Skuespillerne spiller ikke egentlige karakterer, men tar på seg ulike roller, kostymer og masker underveis. Linjer, ja, hele scener, er improvisert. Stykket grenser vel så mye på impro, stunthumor, og performance, og minner andre steder nærmest om revy, med skamløs publikumsagering og plump, skatologisk humor.

Her er hver eneste fremmedgjøringsteknikk skaperne har kunnet komme på, lessa på den neste. Ofte har fremmedgjøring av publikum – ved hjelp dysfunksjonell dialog, skuespillere som stiger ut av stykket for å referere hva som skjer direkte til publikum, og så videre – størst effekt om det skjer innenfor en strammere ramme. For å låne et engelsk uttrykk, ser det derimot ut til at man her har lagt seg etter følgende metode, i både bokstavelig og overført betydning: Kast dritt mot veggen, og se hva som sitter. Det hele virker akkurat litt for tilfeldig, og der man har bevart bruddstykker av den opprinnelige teksten, virker det forstyrrende på budskapet. I stedet for at enkeltelementene til sammen er større enn seg selv, drar utmattende og intetsigende scener ned helhetsinntrykket.

Når Ubu likevel får en viss tyngde, er det takket være noen smått geniale enkeltelementer som balanserer på en knivsegg mellom underholdning og ubehag. Særlig et grep mot slutten av stykket som blander humor, et tungt politisk budskap og en genial illusjon hjulpet fram av en teknologisk gimmick, drar deg mot setekanten. Det gjør de tre timene stykket varer nesten verdt det.