Langtekkelig, men fornøyelig gjennomført

Det er fredag 29. september, og Glassmenasjeriet har premiere på Trøndelag Teater. Stykket fra 1945 er skrevet av Tennessee Williams, en av det 20. århundrets mest kjente dramatikere. Det selvbiografiske stykket portretterer familien Wingfield, som består av en enslig mor med to hjemmeboende, voksne barn. Det er ti år siden Tom forlot familien sin. I tilbakeskuende scener til en amerikansk by på 1930-tallet forteller han om hendelsene som ledet til at han dro – hendelser som speiler karakterenes kamp mot håpløsheten. Mellommenneskelige relasjoner er evig aktuelt, og gjennom de konkrete temaene som tas opp i stykket, pekes det også på universelle tema som forelskelse, løsrivelse, misbruk, og virkelighetsflukt.

Studioscenen er tilsynelatende tom, dekket av hvite fliser på gulv og vegger. Det er ingen overflødige rekvisitter. En platespiller er det eneste objektet som er å se på scenen. Det åpne scenerommet gjør at skuespillerprestasjonene og dialogen får den plassen de fortjener. Det er ikke mye direkte handling. Det som driver stykket, er dialogene og de fortellende monologene som i de mest langtekkelige scenene kommer inn som et velkomment avbrekk. For det blir langtekkelig til tider. Stykket varer i nesten 2,5 timer, og dialogene føles noen ganger unødvendig lange. Dette er ikke noe skuespillerne kan noe for, men de lengste kunstpausene kunne vært kortere, og hyppigheten av disse pausene gjør at det noen ganger virker litt påtatt. Det gjøres likevel opp for med de humoristiske kommentarene som kommer jevnlig gjennom stykket.

Publikum ler, og engasjerer seg i de få karakterene og handlingen de klarer å skape seg i mellom, selv uten rekvisitter. Et eksempel er når moren (Anne Krigsvoll) overdriver litt med både antrekk og gjestmildhet i et middagsselskap, uten at det er et eneste møbel på scenen. Moren er på mange måter stjernen i showet. Hennes skiftende sinnsstemning, denne vekslingen mellom å være stolt over barna sine og forsvare dem, til å være oppgitt over dem og på et tidspunkt skrike til dem, er svært stemningssettende og rørende.

Når moren kommer på scenen endres dynamikken mellom skuespillerne som allerede befinner seg der. For eksempel blomstrer søsteren Laura (Ragne Grande) i morens fravær. Alene danser hun, og på tomannshånd med den kjekke O’Connor (Jon Lockert Rohde) er hun pratsom, humoristisk og sjarmerende. Det er en kontrast til den noe overdrevne sjenertheten hun fremviser når moren og broren også er tilstede. Det gjøres et litt for stort nummer ut av at hun er sjenert i stykkets første halvdel. Likevel glemmer undertegnede sin irritasjon over dette når man ser henne i slutten av stykket.

Stykkets erindrende og tilbakeskuende karakter rammes inn av Toms (Vetle Bergan) fortellende monologer til publikum i starten, underveis og til slutt. Tom, som ved første øyekast ser ut som hvilken som helst hipstergutt, er en slags konsentrasjon av denne finurlige humoren som preger stykket. Helt fra han avslutter åpningsmonologen med å annonsere at «resten av stykket taler for seg selv», og til stykkets slutt, glimter han nå og da til med et lurt smil som er med på å gi den ellers alvorspregede tematikken en underliggende, humoristisk stemning.

At skuespillerne et par ganger glemmer replikkene sine, er bare en forsvinnende liten detalj i en ellers god prestasjon. En større distraksjon er at det er trangt om plassen i salen, og at man stadig må passe på at man ikke har knær eller bein oppi ryggen på personen foran seg. Med tanke på stykkets lengde kunne det med fordel ha vært mer komfortable sitteplasser, men når publikum reiser seg etter stykkets slutt for å gi stående applaus, reiser jeg meg ikke bare fordi jeg har vondt i stumpen av å sitte – det er også fordi jeg har kost meg.