Lever for detta, pule og drekka

Årets UKA-program gjenspeiler både det beste og verste med studentkulturen.

Publisert Sist oppdatert

Anmeldelse

Så er UKA atter tilbake – de tre ukene hvor det runde røde ikler seg nettingstrømper, bretter opp ermene og tjener inn overskuddet som skal holde huset flytende de neste to årene. Og all honnør til dem for det: Uten UKA ville ikke det ikke vært mulig å drive Studentersamfundet slik det gjøres i dag, og kanskje ikke i det hele tatt. At grinebitere som meg strammer overleppa når Klubben og Rundhallen draperes i reklamebannere, får så være. UKAs mandat er å tjene penger, noe de lykkes med, og dette må være utgangspunktet for enhver vurdering av festivalen. Dette betyr imidlertid ikke at årets UKA-program er hevet over enhver kritikk, eller at man ikke burde diskutere festivalens rolle i studentkulturen.

Allerede ved første øyekast er det tydelig at programmet retter seg mot to målgrupper: Festglade studenter og store bedrifter. Med noen unntak kan arrangementene deles inn i fire kategorier – konserter, alkoholsmaking, lettbeinte paneldebatter og bedriftspresentasjoner. At sistnevnte domineres av konsulentselskaper og gløsbedrifter er skuffende, om enn ikke spesielt overraskende. Man kan si at dette gjenspeiler arbeidsmarkedet slik det faktisk er, men som en studentfestival som i prinsippet skal være for alle, burde UKA tatt mer ansvar for å løfte fram mangfoldet i studentmassen og i arbeidslivet.

Foruten headlinerne i Dødens dal domineres musikkprogrammet av mer eller mindre kjente navn fra den stadig mer gjengrodde norske indiefloraen. Det er ikke mye å si om bookinger som Sløtface, Pom Poko og Kjartan Lauritzen, artister som helt sikkert vil selge ut scenene de har blitt booket til, men som man også kan se på en hvilken som helst annen festival i landet. Siden utenlandske artister knapt kommer til Trondheim etter nedleggelsen av Brukbar, Familien og Blæst, er det synd at programkomiteen ikke har tenkt bredere. På den positive siden har Samfundets egne gjenger tradisjonen tro fått god plass på plakaten, en fin påminnelse om at UKA tross alt er en dugnadsinnsats som skal komme hele huset til gode.

Sex selger, noe UKA-programmet vet å utnytte. På plakaten står blant annet sexworkshop (markedsført med et bilde av en naken kvinnekropp), diskusjon om kvinnelig seksualitet (markedsført med et par stive brystvorter) og feministporno (markedsført med et par gigantiske pupper). Lavmålet er temafesten ONSdag. Arrangementet beskrives som en hyllest til all den tilfeldige sexen som vil foregå under festivalen, og markedsføres til den som er «gira» på et one night stand. Ideen er ikke bare vulgær og barnslig, men vitner også om en grov mangel på sosial bevissthet. Når én av ti studenter har psykiske lidelser, og én fjerdedel går ensomme, er det trist at UKA setter opp et arrangement som går langt i å antyde at fyllesex med fremmede er en nøkkelingrediens i studietiden. Størst er ensomheten blant ferske studenter, og for mange av dem vil UKA være en formativ opplevelse av Trondheim og studentlivet. At UKA her ikke bare gjenspeiler sexpresset i studentkulturen, men også aktivt bygger opp under det, befester inntrykket av en pule- og drekkafestival et sted mellom russetreff og Sunny Beach. Velmente paneldiskusjoner og veldedighetstiltak hjelper lite når profilen til hovedarrangementene er såpass tydelig.

UKA er en av Trondheims viktigste tradisjoner, og mange frivillige og deltagere vil sikkert ha mange gode opplevelser under festivalen. Hovedfunksjonen til UKA er imidlertid å generere overskudd, noe den også helt sikkert kommer til å gjøre. At det går an å tjene penger samtidig som man ivaretar et sosialt og kulturelt ansvar, er noe landets selverklærte største kulturfestival gjør lurt i å huske.

Powered by Labrador CMS