Øya: Sløtface

Sløtface er et band som kanskje er litt for ungt til å fenge blant alle arenaens aldersgrupper, men som fortsatt har vært med så lenge i gamet at de er et pop-punk band man kan regne med at leverer. Litt overraskende var det da at konserten på Vindfruen begynner tregt. En lyd uten bass, og et litt uinteressert publikum hadde samlet seg denne lørdagen. Heldigvis for fansen skulle det snu før det hele var over.

Bandet har nemlig blitt scenevante som få, og de oppleves dermed fortsatt som relevante. Etter flere turneer de siste årene har spesielt frontkvinne Haley Shea opparbeidet en karisma på scenen som egentlig redder hele konserten. Forsøkene på å vekke publikum er i hvert fall mange, som tydeligvis trenger litt tid på seg etter tre dager med festival.

Les også: Øya: Tangerine Dream

Noen som ikke trenger en vekkelse er den selvfølgelige gruppen med blodfans som har samlet seg rett foran scenen, og gjør ærlige forsøk på moshpit tidlig under konserten – en slags påminnelse om at Sløtface er et ungt band ennå.

Vendepunktet kommer med «Galaxies», som om både Sløtface og publikummet trengte nesten halve settet for å våkne opp. Herfra går de fra å være litt «halvveis» på scenen til å ligne mer på arenarock-bandet fra Stavanger som de har muligheten til å være. De små glimtene av storhet legges så absolutt merke til av voksne mennesker litt lenger bak i publikummet, og etter noen låter med takknemlig applaus uttrykker bandet at det faktisk er «jævla gøy» å spille på Øya.

Med de to siste låtene «Nancy Drew» og «Backyard» driver konserten mer av gårde inn i pop-punkens gærne men gira verden, blodfansen får oppleve drømmen om å danse på scenen, og bandet har akkurat nok energi i sluttminuttene til å sette ett OK punktum for konserten. Om settet ikke var det aller mest minneverdige, så var det et show som i det minste løftet seg til slutt.