Trondheim Calling: Bloody Beach
Energi og innlevelse som bare er å digge.
Bloody Beach er rett og slett for fengende. Det er følelsen jeg får etter bare noen minutter ut i konserten. Dessverre er det et halvtomt lokale i Olavshallen som møter bergensbandet når de inntar scenen, men selvsikre på at det vil komme flere setter de i gang. Etter bare et par låter har resten av festivalgjengerne på Trondheim Calling skjønt hva som foregår, og plutselig er det fullt.
«Utrolig kjekt at så mange ville komme å se oss!» annonserer vokalist Arne Håkon Tjelle, og når bandet drar i gang igjen er energien som kommer i fra scenen til å ta og føle på. Bloody Beach spiller med en slik energi at det får de mest energiske rockebandene til å blekne og dette smitter selvfølgelig over på publikum – etter hvert småkoker det i Olavshallen.
Vokalist Arne Håkon Tjelle skal ha mye av æren for dette trøkket i fra scenen – sjeldent står han stille. Først synger han og hamrer løs på en tamburin, så spiller han plutselig bass og drikker øl – det er gøy å se slik innlevelse.
Det hjelper veldig at musikken til Bloody Beach er energisk av natur – helsprø indierock med innslag av masse synth, afrobeat og psykedelika. Dette er musikk som er lett å digge, og som tydeligvis gjør seg veldig bra live. Høydepunktet kommer med den råfete «Quembo Que», «do you feel like dancing?» ropes det fra scenen, responsen fra publikum er selvfølgelig ja.
Etter konserten har jeg en følelse av at neste mann ut på Olavshallen skal slite med å toppe dette, en veldig artig konsert av et veldig artig band.
