Ikke nok å bruse med fjæra

Tekst: Daniel Paul Johansen Guanio, kulturjournalist

Et ord som blir brukt mye i forbindelse med medieforskning og marginalisering, er underrepresentasjon. Kvinner blir underrepresentert i mediene. Fordelingen mellom kvinnelige og mannlige kilder i landets avisoppslag er ujevn. Det samme gjelder innvandrerne. Skal vi tro den nyeste analysen fra Retriever, preges mediedekningen fortsatt av at innvandrere fremstilles som avvikere på skyggesiden av samfunnet.

Igjen: Både kvinner og innvandrere, og kanskje spesielt kvinnelige innvandrere, blir jevnt over underrepresentert i landets aviser. Ordbruken sier oss noe om tall som burde ha vært høyere, om statistiske realiteter. Man kan vel si det sånn at bruken av ordet underrepresentert er overrepresentert i medienes egne gjengivelser av analysen.

La meg gå inn for et ord som kanskje speiler mer enn bare tall: misrepresentasjon. Ordet eksisterer ikke i norske ordbøker, men utsondrer umiddelbart et dypere alvor enn sin statistiske slektning. Det har en idealistisk klangbunn som i større grad spiller opp til refleksjoner rundt de sosiale konsekvensene. Når noe misrepresenteres, presenteres det som noe annet enn hva det er. At kvinner og innvandrere blir underrepresentert beskriver det samme problemet, men uten å pirke i den kollektive samvittigheten. Når kvinner og innvandrere blir misrepresentert, er de samtidig ofre for feilaktig fremstilling – at den er systematisk sier ingenting om konsekvensene. Så hvilke assosiasjoner bør ordbruken vekke?

Vel, først og fremst at mediene ikke bør settes på en pidestall. Medienes samfunnsoppdrag er reelt, men oppdraget er teoretisk: At mediene i praksis kun gjenspeiler deler av virkeligheten, er også en del av virkeligheten. Intet nytt under solen her. Enda viktigere er assosiasjonen til medlemmer av gruppen det gjelder, være det seg en kvinne eller innvandrer eller kvinnelig innvandrer.

– Hvilke assosiasjoner bør ordbruken vekke?

Jeg tør å påstå at mange kan finne seg i å bli underrepresentert, men at ingen vil finne seg i å bli misrepresentert, og akkurat dét speiler alvoret slik det heller bør speiles. Når man i medieforskningen snakker om en såkalt «symbolsk virkelighet», snakker man også om at mediene skyver vår oppfatning av reelle forhold i en annen retning enn den objektive virkeligheten.

Da det nylig ble offentliggjort at ransbølgen i Oslo høsten 2013 slettes ikke var en ransbølge, men en språklig overdrivelse fra politiets side («vi skulle ikke ha brukt ordet ransbølge overfor mediene»), ser man fort hvordan ordbruken i media kan få sosiale konsekvenser. Hele landet kunne lese om tilløpet til anarkistiske tilstander i hovedstaden. Bekymringen for «ransbølgen» blant Oslo-beboere steg.

Og nå som Retriever har funnet at innvandrere fortsatt blir underrepresentert i mediene, på tross av økende tilstedeværelse i landets bygder og byer, bruker vi igjen ord som beskriver mengde. Men hvorfor mengde? Når vi leser at innvandrere i en overvekt av tilfellene blir omtalt i saker om kriminalitet, ekstremisme og asylpolitikk, bør ikke bekymringen vår være hvor få innvandrere som slipper til i nyhetsbildet. Bekymringen bør være hva vi tenker om de som ikke slipper til, og hvordan de som slipper til omtales.

Og med ett er vi tilbake på ordet som egentlig ikke er offisielt definert: misrepresentasjon. For har vi kommet noen vei hvis antallet kvinner omtalt som karrieresultne ledertyper og veljusterte kropper, stiger med 30 prosent?