Å jobbe for fred i Juba

5.desember 2013 brøt helvete ut i Sør-Sudan. Et ukjent antall ble drept over natten i gatene i hovedstaden Juba og det som startet som en politisk maktkamp, fikk raskt blodige etniske overtoner. I Oslo satt jeg og hadde nettopp takket ja til å bli politisk ambassadesekretær i nettopp Juba. Det var første gang jeg tenkte “hva i all verden har jeg gjort nå.” Det har ikke vært den siste.

Utreise

For to år siden ble jeg tatt opp på aspirantkurset i Utenriksdepartementet(UD) sammen med tolv andre aspirerende diplomater. Selv om det er en klar overvekt av statsvitere blant oss, har vi også en samfunnsøkonom, organisasjonspsykolog og historiker på kullet.

Etter et års utplassering i ulike avdelinger hjemme i UD, syv måneders opplæring på selve aspirantkurset og fem nye måneder i avdeling, er vi alle sendt ut på vår første stasjon. Det betyr minimum to eller tre år bosatt i utlandet, to år på spesielt krevende stasjoner som Kabul og Juba, tre år for alle andre, i tillegg til å flytte fra familie, venner og nettverk hjemme.

De aller fleste aspiranter har studert i utlandet og vet litt hva dette dreier seg om. Samtidig krever UD nå at aspiranter drar til en av de mer krevende stasjonene ved første stasjonering. Med andre ord: ingen Paris, London eller Washington. I stedet: Amman, Maputo, Kiev og Kairo.

For de fleste, er ikke det noe problem, Juba var mitt førstevalg uansett. Men det betyr at å reise ut med UD likevel er litt annerledes enn å studere på et europeisk eller amerikansk universitet under kjente og trygge forhold. For min del betød det fem besøk på vaksinasjonskontoret, pakking av tørrvarer for et par års forbruk og hamstring av alle legemidler jeg kunne få fatt i reseptfritt.

Mygg, øl og spenning

Nå, ni måneder etter jeg fikk stillingen, er jeg endelig på plass i Sør-Sudan. Jeg jobber ikke med forberedelser til presidentvalg, grunnlovsrevisjon eller returflyktninger sånn som det stod i stillingsbeskrivelsen da jeg søkte. I stedet jobber jeg med fredsforhandlinger, sikkerhetsanalyse og politisk rapportering. Fra første dag på jobb, omtrent 20 timer etter at jeg landet i Sør-Sudan, har det vært intense arbeidsdager fullbooket fra morgen til kveld.

En kollega ved en annen ambassade beskrev det å jobbe med konfliktene i Sør-Sudan, som å skrelle en løk – hver gang du kommer deg gjennom ett lag, finner du et nytt. Og også dette får deg til å gråte. Therese Bongard, Aspirant i UD

Den første uken hadde jeg tre arbeidsdager som varte til klokken ni på kvelden. Og bare så det er sagt, det er verken champagne eller kanapeer i Juba. Derimot blir du gjerne servert kyllingvinger og lokalprodusert Nile Special-øl. Sistnevnte er faktisk ikke så ille, men man blir raskt kreativ med unnskyldningene for å, på diplomatisk vis, takke nei til vertskapets servering når maten har ligget ute hos fluene et par timer.

Jeg bader i myggmiddel, knasker malariatabletter og driver fanatisk håndhygiene for å unngå difteri og lignende mageproblemer. På grunn av sikkerhetssituasjonen, er vi underlagt bevegelsesrestriksjoner og kan blant annet ikke bevege oss til fots utenfor murene. Portforbudet trer i kraft klokken 21 på kvelden og varer til klokken 6 om morgenen. Vi sover med VHF-radioen påskrudd på sengekanten og nøklene i tenningen på bilene.

Likevel kan jeg si, fullstendig uten ironi eller sarkasme, at dette er den mest spennende jobben jeg har hatt. Og trolig noen gang vil ha.

Nytt land, gamle problem

Sør-Sudan er ikke et land de fleste kan så mye om. Krisen i desember satte landet på kartet, men Norges engasjement strekker seg tilbake mye lengre. Norge er en del av det som kalles Troikaen her nede. Sammen med USA og Storbritannia var vi i 2005 garantister for fredsavtalen mellom Sudan og det som nå er Sør-Sudan. Norske hjelpeorganisasjoner med Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp i spissen, har vært her siden 1970-tallet.

Samlet har det gjort Norge til en sentral aktør i verdens nyeste land. For oss ved ambassaden, betyr det at vi får sitte rundt bordet når de viktige sakene diskuteres og at andre aktører hører på våre vurderinger. Å være norsk i Sør-Sudan er absolutt ingen ulempe.

Det er ufattelig trist å se hvor ødeleggende maktkampen som nå pågår, er for et land som har ressursene og muligheten til å bli så mye, mye mer. Therese Bongard, Aspirant i UD

En vanlig dag starter gjerne med et internt møte på ambassaden der vi går gjennom planer og oppgaver. Så følger kanskje et møte med samarbeidspartnere, andre ambassader eller FN, eller med norske soldatene og politi i den fredsbevarende operasjonen UNMISS. Vi har hyppige telefonkonferanser hjem til departementet i Oslo.

Med 1.3 millioner på flukt og en mulig hungersnød på trappene, er det travle tider. Samtidig står fredsforhandlingene i stampe. Norge har en spesialutsending på plass og er med å tilrettelegge for samtalene, men det er få her nede som våger å tro på en snarlig løsning.

En kollega ved en annen ambassade beskrev det å jobbe med konfliktene i Sør-Sudan, som å skrelle en løk – hver gang du kommer deg gjennom ett lag, finner du et nytt. Og også dette får deg til å gråte. Ikke akkurat en oppmuntrende metafor.

Samtidig er konsekvensene av fortsatt konflikt, katastrofale. Det er ufattelig trist å se hvor ødeleggende maktkampen som nå pågår, er for et land som har ressursene og muligheten til å bli så mye, mye mer.

Relativ luksus

Mens jeg skriver dette, sitter jeg på balkongen min og drikker nykvernet espressokaffe. Om to små timer, kommer ambassadens basseng til å fylles med skandinaver som har adgang hver søndag.

De fleste bor i 10 kvadratmeter store containere i FN-leiren som ligger midt i det som best kan beskrives som en sump. Andre bor i Bentiu, Bor og Malakal, områder der kampene pågår for fullt og elendigheten dominerer.

Å sitte på bassengkanten og høre om hverdagen og nøden i flyktningleirene der FN og andre frivillige organisasjoner arbeider, er en passe bisarr opplevelse. Det setter også ambassadelivet i perspektiv. Som diplomat er man en privilegert klasse. Det er det viktig å huske på.

Uken før jeg kom, ble seks hjelpearbeidere drept. Én jobbet for Norsk Folkehjelp. Ansatte i FN og organisasjoner blir stoppet hyppigere, ranet oftere, bor langt verre og jobber med de aller tøffeste sakene ute i felt.

Kostnad og gevinst

Diplomatlivet er langt mer enn mottakelser og ministerbesøk. Det er å være borte fra dem du er glad i. Det er å bosette seg land som gir deg sykdommer du aldri hadde hørt om. Og det er å være vitne til hungersnød og å oppleve fortvilelsen over ikke å kunne gjøre nok.

Men det er også å stå midt oppi de mest aktuelle politiske spørsmålene i hele verden, og å få lov til å prøve å påvirke utfallet. Spør du meg, er det det som er det virkelige privilegiet.