– Det er fordi du er jente.

Feminisme er definert i det Store Norske Leksikon som «...hvordan seksualitet definerer ens identitet, og hvordan dette kan endres». I dagens samfunn har utrykket feminisme mer eller mindre blitt et skjellsord. Hvis du skulle være så «uheldig» å kalle deg selv feminist, vil dine samtalepartnere umiddelbart trekke den konklusjon at du er medlem av Ottar, eller spørre om når du sist brant BH-en din. Dette er en vanlig misforståelse ut ifra ordets definisjon. Feminisme for meg, og de fleste andre kvinner, er at vi fortjener å bli behandlet på linje med menn. For eksempel lik lønn for likt arbeid og respekt på arbeidsplassen så vel som i sosiale sammenhenger. For de fleste er dette en selvfølgelighet, og i teorien vil nok de fleste nordmenn være enig i dette. Hvorfor er det da fyfy å kalle seg feminist, når det er nettopp dette ordets mening indikerer?

Dessverre er hva som i teorien høres ut som en selvfølgelighet, ofte noe annet i praksis. Til hell for oss skandinaviske innbyggere har likestillingen kommet langt, og teori og praksis går som oftest hånd i hånd. For de som har våget seg utover landegrensene her i nord, skal man ikke lengre enn sør for Danmark før dette bildet av likestilling mellom menn og kvinner får en annen betydning. Her er det viktig å konstatere hvordan likestilling blir definert i denne sammenhengen: likestilling er lik respekt for menn og kvinner på arbeidsplassen og i sosiale kontekster. Menn og kvinner er forskjellige, men like mye verdt.

«Annerledeslandet»

Av personlig erfaring har jeg reist verden rundt og bodd i USA og bor for tiden i Frankrikes gastronomiske hovedstad Lyon. Her studerer jeg statsvitenskap på Science Po. Dessverre møter jeg de samme hindringene hver gang jeg er ute og reiser; mangel på respekt fra mine mannlige medstudenter/kollegaer/venner/bekjente. Det er spesielt på mine reiser i den vestlige delen av verden hvor dette stadig overrasker meg. Er vi i «annerledeslandet» Norge virkelig så forskjellige fra våre naboer i Europa? I diskusjoner, eller når jeg har fått ordnet noe eller oppnådd et mål eller lignende, får jeg stadig høre at det bare fordi jeg er jente. Dette høres kanskje vulgært ut, men dette skjer i virkeligheten hver eneste dag. Dette gjelder alt fra småting som interesser innen musikk, politiske diskusjoner, akademiske prestasjoner og arbeidserfaringer.

Senest på selveste kvinnedagen, fikk jeg beskjed om at det ikke var noe problem for meg å stå på eksamen. Siden jeg er en søt jente, er alt jeg trenger å gjøre å prate litt ekstra sukkersøtt med professoren før eksamen hvor jeg forklarer hvor mye jeg beundrer faget og hvor mye jeg har lært, men at språket fortsatt er en stor utfordring. Kanskje hvis jeg spiller kortene mine riktig, altså viser litt hud i tillegg, kan jeg få avlegge eksamen på engelsk i stedet for fransk. Denne holdningen skremmer meg, i hvert fall når jeg som statsviter godt kan tenke meg å jobbe på en internasjonal arbeidsplass.

Et spørsmål om likeverd

En ting er sikkert; hvis vi tar en titt på statistikken ser vi at det er flere kvinnelige utvekslingsstudenter i Europa (EU og Norge) enn menn. Dette er bare én indikator på at kvinnelige studenter er mer selvstendige og pragmatiske enn de fleste mannlige studenter. Dette innlegget er ikke skrevet for å rakke ned på menn. Alt vi vil, er å bli behandlet likt som dere. Jeg sier ikke at offentlig og privat sektor må bestå av 50 prosent menn og kvinner. Som to ulike kjønn har vi ulike interesser, og dette verdsetter jeg. Takk og pris for at vi er forskjellige, bare tenk så kjedelig verden ville ha vært hvis alle var like dyktige i de samme tingene. Alt vi ber om er respekt, slik at det, neste gang vi forteller deg om en positiv personlig erfaring hvor vi har fått til noe uten om det vanlige, ikke forklares med vårt kjønn, men som en følge av at vi er smarte, talentfulle og har baller av stål.

Jannie Fimland, Bachelorstudent i statsvitenskap ved NTNU.