En ny arabisk vår

Tekst: Hanne Linn Skogvang

POLITIKK

Det er snart ett år siden revolusjonen i Tunisia, den arabiske vårens gåsunger, og for to drøye uker siden ble det første demokratiske valget gjennomført. I Tunisia, Libya og Egypt er myndighetene avsatt, mens det fremdeles foregår opprør i flere land. Den arabiske våren har vist seg å være lang, og fremdeles tør ingen spå en desto lengre sommer.

Tittelen indikerer, som sant er, at det ikke er første gang en bølge av sosiale endringer og tumulter feier over den arabiske verden. Etter den egyptiske revolusjonen i 1952 stod en panarabisk ideologi sterkt, med en brodd mot Israel og vestlig imperialisme. Den karismatiske Gamal Abdel Nasser stod i front, og en rekke uroligheter og maktomskiftninger fulgte over den arabiske verden ut over 50-tallet. En overordnet fellesideologi er ikke like lett å sette fingeren på så langt, selv om opprørene vi har sett i år har flere fellestrekk med hverandre. Flere steder har revolusjonen vært ført av en ung og arbeidsløs befolkning i land med aldrende, rike statsledere med arvinger parate til å ta over. En så å si dynastisk republikk. Fellesnevneren vises først og fremst i ønsket om demokrati.

Den fjerde statsmakt

Media og moderne kommunikasjonsmidlers rolle er blitt omfavnet som essensielle for å gjøre demonstrasjonene gjennomførbare. Formidlingen av opprørene og ideene bak dem gjennom panarabiske medier som Al-Jazeera har gjort revolusjonene aktuelle i nasjonale kontekster. Samtidig må de også ses i kraft av seg selv – utviklingen har vært ulik i forskjellige landene, og de utløsende årsakene like så.

I Tunisia er valg gjennomført og ny regjering valgt, mens i Egypt har volden eskalert i etterdønningene av en fredelig revolusjon, og media har stilt spørsmål ved sekteriske spenninger mellom muslimer og koptere (egyptiske kristne). I flere land pågår demonstrasjoner fortsatt. Hvordan det vil utvikle seg fremover gjenstår å se. M.S. Doran har omtalt opprørene som en «øvelse i synkronisert anarki»; en delt frustrasjon overfor urettferdighet, betyr ikke nødvendigvis at de har en sammenheng med hverandre.

Radikalisering

Det store spørsmålet er fremfor alt hvilke politiske ringvirkninger vi kan forvente fremover. Hyppig diskutert er det religiøse, nærmere bestemt islamske på den politiske plattformen. For mange er det noe som skurrer ved å referere til Sharia som nasjonal lovkilde i en demokratisk stat. Likevel har flere islamske partier utmerket seg, for eksempel i Tunisia, hvor det islamske Ennahda gikk seirende ut. Det Muslimske Brorskap (DMB) har også blitt aktuelle med etableringen av Freedom and Justice Party i mai, som er offisielt uavhengig av DMB, men forpliktet til å reflektere deres prinsipper.

Begge disse partiene var forbudt under de tidligere regimene, og den åpenbare motviljen til det forhenværende er nok ikke irrelevant i en postdiktatorisk fase, når begge de to partiene understreker en demokratisk tilnærming. Likevel, i Egypt har blant annet kopterne uttrykt bekymring ved det at grunnloven ikke skal skrives før etter valget. Hvordan kvinner, religiøse og etniske minoriteter vil posisjonere seg selv i det nye samfunnet, gjenstår å se. En nasjonalstat forutsetter en viss form for solidaritet overfor resten av folket, og demokrati en viss form for ytringsfrihet og likestilling. En felles revolusjon å se tilbake på er ingen dårlig start.

Krever tålmodighet

Revolusjon er opprør mot det bestående. En brå overgang, som ikke dermed sagt er lett å gjennomføre. Ting tar tid. Særlig når det innebærer å danne et helt nytt styresett. Opprettelsen av et demokrati slik vi kjenner det i dag, har tatt flerfoldige år. I andre områder med andre verdier, kan en ikke forvente samme utvikling. Men folket har i alle fall vist at de vet å si fra, om det skulle trenges.

Tirsdag 15. november arrangerer Café NordSør debattmøte om den arabiske våre på Coffee Annan, ISAK.

Hanne Linn Skogvang, skribent Café NordSør