Et definisjonsspørsmål

Som Per Olav Alvestad påpekte i sin tale under Bypremieren til UKErevyen, har formålet med UKA siden 1917 vært å bedre den økonomiske situasjonen på Samfundet. I dag er festivalen livlinjen som betinger videre drift på Huset. Samtidig er UKA Norges største kulturfestival, hva gjelder lengde og bredde, billettsalg og ølsalg. Men hva definerer UKA utover det å være lengst, størst og bredest?

Der landets fremste festivaler livnærer seg på en klar og målrettet profil, er UKA preget av rollen som økonomisk forsørger av Samfundet. For å kunne fylle denne rollen har målet også i år vært noe så identitetsløst som å favne bredt. Når UKEsjef Tore Falkenberg under åpningen påpeker at de i år har hatt et «bredt fokus» blir paradokset matet inn med teskje. De tilnærmede antonymene vitner om mangel på kunnskap om hva det vil si å favne bredt, som i seg selv vil si å ikke fokusere på noe bestemt i det hele tatt.

Å si at profilen er å favne bredt, er det samme som å si at den er ikke-eksisterende. Bookerne har vært på fisketur, og takket ja til de artistene som tilfeldigvis bet på kroken. Dette viste seg i den sene annonseringen av festivalens rockealibi, White Lies, som skyldtes at bookerne hadde lett høyt og lavt etter et hvilket som helst band som kunne oppfylle sjangerkriteriet.

Bredden gjenspeiles i spennet mellom de mindre artister som UKA har å by på. Bookinger som kritikerhyllede Kitchie Kitchie Ki Me O, hardcore-bandet Fucked Up og elektronikabaserte Gold Panda er alle artistnavn som kunne vært med på å bygge en troverdig profil utad. Da man derimot fyller på med norske artister som allerede besøker byen én eller flere ganger i året, som Kaizers, Sivert Høyem og John Olav Nilsen og Gjengen, eksemplifiserer dette hvor gitte rammene er allerede før festivalen braker løs.

Gjennom årene har UKErevyen mistet sin posisjon som hovedattraksjon under festivalen, og utad promoteres nå festivalens headlinere og resten av konsertprogrammet. Der festivalen promoterer seg selv som en genuin musikkfestival, seiler de likevel under falskt flagg.

For det har åpenbart ikke vært noe særegent mål om å være størst, bredest eller best, men derimot å selge. Å booke kommersielle artister for å gå i pluss er ikke feil i seg selv, spesielt ikke for en festival som har Studentersamfundets fremtid hvilende på sine skuldre, men viser manglende vilje til å utrette noe større.

Øyafestivalen er et eksempel på en festival som heller ikke ble bygget utelukkende på en genuin interesse for musikk og kultur. Etter flyttet fra Kalvøya til Middelalderparken og gjennom en hyperkommersiell profil, har de likevel klart å skaffe seg et navn som en av Norges mest interessante festivaler. Dette med et
aksjeutbytte på mange millioner kroner.

Spørsmålet er om ikke UKA hadde tjent på å få en virkelig profil, der de faktisk maktet å ha en bredde som de åpenbart søker på årets festivalplakat og samtidig booket artister som var eksklusive for festivalen. Risikoen ville vært større, men det samme ville gevinsten. De villle da hatt muligheten til å skape seg et faktisk navn, utover det å være «størst». Et vågestykke som ville gitt UKA en identitet utover å være et pengemaskineri på lik linje med en landbruksmesse.

Det ligger et enormt uforløst potensiale i å ha både kapital og frivillige ressurser på størrelse med UKA. At de da velger å følge den samme og trygge oppskriften år etter år med enkle løsninger som artister på gjennomreise, eller artister som allerede trakterer Trondheim, viser manglende baller hos bookerne, så vel som hos UKEstyret. At de knebles av forsørgerrollen er ikke et argument som holder vann.

Hilde Ørbo er kulturredaktør i Under Dusken