Et glansbilde av norsk kultur

Klokka har passert halv åtte og jeg løper bort til Torget for å ta bussen opp til Dragvoll. Som vanlig rekker jeg den på sekundet. «Bip», kortet er registrert og jeg finner meg en ledig toseter så nære døra som mulig, i løpet av denne 24 minutter lange turen er oksygentilførsel alfa omega for å komme helskinnet frem.

På neste stopp står en liten gjeng og venter på skyss. Uvitende står alle med hodet ned og armen ut for å stoppe bussen. Regel nummer én for passasjerer i Trondheim; blikkontakt tolereres ikke. Passasjerene forsøker å finne seg en plass mens bussen ruller videre. Flere usikre øyne peiler over det ledige setet ved siden av meg, men fortsetter videre innover i håp om å få sitte helt i fred.

Litt nølende kommer en halvkul kis gående nedover midtgangen. Han ignorerer alle de ledige setene og blir stående midt i bussen med hendene strategisk plassert i lommen. «Har du hemoroider eller er lider du av fremmedfrykt?» har jeg lyst til å spørre.

Bussen stopper ved Studentersamfundet og her står en gjeng med små mennesker iført refleksvester. Med seg har de voksne damer som strengt gjeter barna inn på bussen. Små, spinkle stemmer bryter den anstrengte stemningen. Et par trøtte studentøyne sender barna et irritert blikk før de glir tilbake til smarttelefonen. Jeg kikker på et av barna som automatisk smiler til meg. Barnet har enda ikke lært at man ikke skal smile til fremmede.

Vi har kommet opp til turens lengste stopp; Gløshaugen. Det er umulig å registrere alle som strømmer inn og ut av bussen. Et par sekunder kommer ingen noe sted fordi stressede studenter glemmer å la de stakkarene som vil av komme seg ut først. Nå begynner bussjåførens mareritt og daglige skjennepreken. Meldingene gjentas regelmessig forbi Berg og Moholt studentby: «trekk lenger bak i bussen», «kan dere lage plass til de som vil på?» og «jeg minner om at bussen er 19 meter lang og at det er mye mer plass lenger bak».

Nå er bussen litt mer enn full, og en eldre mann har tatt plass ved min side. Han holder øynene stivt festet på døra foran oss. Jeg sender et diskré blikk over midtgangen. Der sitter ei jente i begynnelsen av 20 åra med hodet vendt mot vinduet. Den store skolesekken sin har hun satt i setet ved siden av seg. Hun fikler med kjolen og håper intenst at ingen spør om å få låne plassen som sekken hennes ærlig har fortjent.

«Neste holdeplass er Voll studentby», lyder det over høyttalerne. Røde lamper tenner i taket og barnehagetantene begynner å telle barn, «en-to-tre...femten». Hånd i hånd ser jeg de små forsvinne bak oss mens bussen kjører videre mot Dragvoll. Et øyeblikk ønsker jeg at var tre år igjen, slik at jeg også kunne blitt med til barnehagen.

Vi er fremme på Dragvoll og studentene strømmer ut dørene. Jeg tar meg god tid til å nyte turen bort til inngangen. Vel inne møter jeg venner og lar skravla gå for å riste av meg den asosiale atmosfæren. Det er ingen steder jeg føler meg mer alene enn på bussen.