Kunsten å være fus

«Gjør det usexy sexy!» Slik lød oppfordringen fra redaksjonsleder og debattredaktør Anna Werenskjold i Universitas til leder Anne Karine Nymoen i Norsk Studentorganisasjon (NSO) i en kommentar tidligere denne høsten. Werenskjold etterlyser en leder med slagkraft, karisma og evnen til å skape kontrovers, og Natur og ungdom-leder Ingeborg Gjærums tårevåte sinne etter regjeringens ja til gasskraftverk på Mongstad i 2006 ble trukket fram som et eksempel til etterfølgelse.

Som journalist kan jeg selvfølgelig kjenne meg igjen i Werenskjolds ønske om litt mer saftige sitater fra Nymoen. Men som student ønsker jeg absolutt ikke å bli representert av en sutrete leder som feller krokodilletårer eller går inn i et «Frp-sjokk» hver eneste gang studentene blir forfordelt.

Etter min mening skal det ikke være nødvendig med irrasjonelt sinne foran blitzlampene for å trigge til debatt. Har man problemstillinger som er interessante nok klarer man uansett å sette dagsorden. Og med landets beste dybdekunnskap om studentenes utfordringer, burde studentenes egen interesseorganisasjon hatt det beste utgangspunktet for å fremme de mest interessante temaene i utdanningsdebatten – og gjøre dette tilgjengelig og spennende for studentene selv.

Det viktigste er derfor ikke hvorvidt NSO bør avholde flere og bedre mediehåndteringskurs. Det handler heller om kunsten å debattere på egne premisser. Kunsten å være fus.

Siden opprettelsen av gigantorganisasjonen med 200 000 medlemmer denne våren, har NSO og Nymoen blitt nevnt i et stort antall nyhetsartikler. Rikspressen har denne sommeren kastet seg over saker om blant annet studieavgift, eldre studenter, taktisk stryking, tre semestre, elleve måneders studiestøtte og selvfølgelig studentboligkrise.

Ved første øyekast kan det se ut som den ferske organisasjonen har hatt en drømmestart. Så hvorfor klarer NSO likevel å framstå som så usynlige og tannløse i den nasjonale utdanningsdebatten?

Problemet er at det ikke er NSOs fortjeneste at disse sakene har skapt offentlig debatt. Det er stort sett andre aktører som har fyrt opp debattene.

Gratisprinsippet i høyere utdanning ble utfordret av NTNU-professor Torberg Falch. Det var UiO-professor Ivar Sønbø Kristiansen som startet debatten om taktisk stryking, ved å foreslå bøtelegging av studenter som stryker. Diskusjonen om hvorvidt eldre studenter er en byrde var det Werenskjold selv som startet i Dagens Næringsliv. Forslaget om å dele studieåret opp i tre semestre ble fremmet av Frp, KrF og Høyre. Ikke en gang da kampen for elleve måneders studiestøtte ble manifestert gjennom store protestmarsjer i landets størstestudiebyer denne våren var det på initiativ fra NSO. Det er det enkeltstudenten Sindre Markussen, og hans ide om opprettelsen av en Facebook-gruppe, som skal ha æren for.

I stedet for å selv være først ute med en problemstilling og dermed få debattere sine egne fokussaker på sine egne premisser har altså NSO så langt vært et haleheng.

Det forunderlige er som nevnt det åpenbare fortrinnet til NSO og Nymoen når det kommer til utdanningsfeltet. Det er fryktelig feil at den organisasjonen med størst innsikt i norske studenters utfordringer ikke klarer å bruke denne kunnskapen til å starte en eneste engasjerende og nyttig diskusjon.

For å snakke i studentpolitiske termer kommer Anne Karine Nymoen altfor ofte kun med replikker til andres innlegg. Når man blir redusert til en sidelinje-kommentator til andres saker, er det vanskelig å tilføre debatten noe nytt og spennende. Man skal ikke lenger enn til nyhetsseksjonens toppsak i denne utgaven av Under Dusken for å finne et bevis på det.

Anne Skalleberg Gjerde

Ansvarlig redaktør i Under Dusken