
Menneskene utenfor mediebildet
KRONIKK: Hva skjer nå som angrepene har stilnet for denne gang? Hvordan skal vi norske studenter forholde oss til Palestina/ Israel-konflikten?
Siri Thorson har tidligere bodd og jobbet i Palestina, og var nylig på Vestbredden som reiseleder for en gruppe norske studenter på Til Palestinas studietur.
I august i år, lenge før den siste bombingen begynte, konkluderte FN med at Gaza blir ulevelig innen 2020. De fleste jeg kjenner fra Palestina, alle av de som er under 60 år, har aldri opplevd fred. De kan snakke om en problemfri dag eller en rolig uke, men de kan ikke snakke om fred. Etter tre måneder med blant annet rapportering og dokumentering av daglige arrestasjoner av gutter under 18 år, riving av hus, stenging av veier og trakassering av skolebarn, kan jeg ikke si at jeg opplevde en eneste dag med fred da jeg bodde i Palestina høsten 2011.
Da Til Palestina arrangerte studietur til Vestbredden i oktober, var det ingen bombing og raketter, verken på Vestbredden eller på Gaza – et par timers kjøretur unna vår vertsby. Likevel ble Til Palestinas turdeltakere ble sterkt preget av besøket. Å se og oppleve den nedverdigende, ufrie situasjonen alle palestinere lever under daglig gjør uslettelig inntrykk. Bare noen uker vår hjemkomst var det krig, og verden kunne se bombing og rakettnedslag på TVen eller dataskjermen. Nå har krigshandlingene stoppet på Gaza, men det er langt igjen til fred.
Det er ikke fred i et land som er under konstant okkupasjon og militær overvåkning. Der grunnleggende menneskerettigheter som at alle har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet og at enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser, på ingen måte blir opprettholdt. Det er ikke fred i et land der menneskerettighetene som sier at ingen vilkårlig må fratas sin eiendom, ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning, bare er en fjern drøm. Det går ikke an å snakke om fred når små barn er redde for å legge seg til å sove om natten. Når en over 67 mil lang mur snegler seg gjennom store deler av landet og skiller familier og ødelegger dyrket mark. Når høye militære vakttårn står på annenhver topp på hele Vestbredden, og når hus blir revet og hundre år gamle olivenlunder blir hugget ned til fordel for nye israelske bosettinger.
Når nå medias søkelys er på Gaza, og Israel igjen har demonstrert makt og overlegenhet, må vi tenke framover. Vi som er unge kan tenke lenger og annerledes enn etablerte journalister og politikere, vi kan bry oss om framtida – om alle våre felles jevnaldrenes framtid.
I Palestina i oktober besøkte Til Palestina-gruppa NTNUs vennskapsuniversitet Birzeit University i Ramallah. Da jeg i etterkant fikk spørsmål om hvorfor jeg synes det var viktig at gruppa fikk møte andre studenter og se en annen studenthverdag enn vår egen var jeg på ingen måte i tvil. Vennskap på tvers av landegrenser, kunnskapsutveksling, interkulturell kompetanse og forståelse bør være helt grunnleggende for alle i vår generasjon i dag. Når Til Palestina-gruppa nå hører om Gaza i nyhetene tenker vi da på stakkarslige krigsofre? Nei, vi tenker på våre nye venner, familiene deres, alle menneskemøtene, all gjestfriheten vi møtte i Palestina.
Det er lett å sette seg ned i godstolen og føle seg godhjerta og si «stakkars». «Stakkars, de har det søren meg jævlig og fælt de palestinerne». Men palestinere er ikke stakkarslige, kanskje er det snarere tvert i mot. I etterkant av opphold i Midtøsten har jeg fått spørsmål som: Ser du noen løsning i Palestina/Israel? Er det ikke nytteløst og i alle fall i lengden umotiverende å jobbe og engasjere seg i en situasjon som er så håpløs og innfløkt? For meg er det at oppegående, flinke, ressurssterke nordmenn stiller denne type spørsmål nok til at jeg enda tydeligere ser verdien av å være frivillig og å vise solidaritet med folk som lider under daglige menneskerettighetsbrudd. Det mest egoistiske, lite framtidsrettede, passive og ja - stakkarslige jeg vet om er stakkarsliggjøring. Vi i Norge kan ikke gi opp å troen på fred i Midtøsten når mange av dem som bor der fortsatt orker å jobbe og kjempe for fred, endring og en rettferdig hverdag dag etter dag, uke, etter uke, år etter år.
En ung israelsk soldat sa en gang til en kvinnelig fredsaktivist fra Hebron – ”Hadde det vært ti sånne som deg her i byen hadde det ikke vært noen okkupasjon.” I Norge tenker vi så ofte ”hva kan jeg gjøre? Jeg er bare en person.” Men soldaten har et viktig poeng, det er fra sterke ildsjeler på grasrota ting ofte begynner. Et engasjert menneske betyr mye, hvis den personen blir sett og hørt og dermed kan inspirere andre - betyr det enda mer.
Som studenter i Norge kan vi ved å forholde oss aktivt, søkende og åpne og ikke passive og fordømmende bidra til et positivt og framtidsrettet fokus på utviklingen i Palestina/ Israel-konflikten. Vi kan se og bry oss om medmennesker, og ikke tall og statistikker. Personlig tenker jeg at det er mennesker som engasjerer seg i de mange palestinske og israelske fredsorganisasjonene vi som studenter virkelig må høre på, bli inspirert av og lære av. Det er deres historier må vi dele, bygge opp om og støtte.
For en uke siden ble det arrangert en markering for Gaza i Trondheim. Jeg sendte noen bilder derfra til en venn på Vestbredden. Kompisen min svarte raskt: «I felt so good when I saw these pictures, I felt that we are not alone.”
Siri Thorson,
NTNU-student
Tidligere solidaritetsarbeider i Palestina og Libanon,
Prosjektleder for Til Palestina