Norges Dilemma

Norge deltar aktivt i militære operasjoner i utlandet, altså krig. Den vestlige verden, og Norge, gikk militært inn i Afghanistan med en visjon om at landet lot seg omgjøre til et liberalt demokrati etter vestlig modell. Krigen i Afghanistan har vart lengre enn 2. verdenskrig. Den har har krevd mange tusen menneskeliv, og den har kostet milliarder. Nå er styrkene I ferd med å trekke seg ut, og de fleste er enige om at krigen var en fiasko.

Det finnes flere definisjoner av krig, i alle fall innenfor akademia, men dette er ikke en kronikk hvis mål er å definere hva krig er. Øyvind Østeruds definisjon er enklest å forholde seg til fordi den ligger nærmest hvordan vi bruker begrepet krig i dagligtale: krig er organisert, kollektiv vold i større skala.

Til tross for fiaskoen i Afghanistan, deltar Norge aktivt i den militære intervensjonen i Libya. Det er vanskelig å kritisere vestens inngripen i Libya, fordi libyske demonstranter regelrett ble slaktet ned. Samtidig er det et tankekors hvorfor Vesten intervenerte akkurat i Libya, da det har vært liknende opprør i andre autoritære stater. Man vet heller ikke hvilken situasjon man skaper i Libya ved å gå inn, det er en mulighet at en militær intervensjon vil føre til en langvarig krig med store humanitære tap på lang sikt. Man kan stille spørsmål ved hvor mye informasjon vesten hadde om opprørerne før invasjonen. Det var for eksempel usikkert hvor mange de var, og hvorvidt de hadde et felles mål for Libya.

Hva er Norges motiver for å delta, og er det moralsk riktig? Vi sier at vi fremmer demokrati, åpenhet og dialog, både nasjonalt og internasjonalt. Er det egentlig bare idealisme, eller kald kalkulering av realinteresser?

Norge kaller seg for en fredsnasjon, men deltar likevel aktivt i krig. Er det nasjonale behov og en uavhengig utenrikspolitikk som gjør at vi deltar, eller er det eksternt press fra USA? Det er et paradoks at Norge kaller seg en fredsnasjon, når vi samtidig deltar i krig.

Norge bidrar positivt til fredsarbeid internasjonalt. Dette er en viktig oppgave og bør videreføres. Likevel kan ikke dette rettferdiggjøre at vi deltar i krig. Johan Galtung har stilt spørsmål ved norsk utenrikspolitikk. Han mener at målet egentlig ikke synes å være å oppnå fred, men snarere å lykkes med militære intervensjoner for å innføre et vestlig styresett. Man har inntrykket av at Vesten har et mandat til å rydde opp i stater uten fungerende, eller riktige, institusjoner.

Likevel har tendensen i slike intervensjoner vært at man ikke har skapt demokrati, men krig og anarki gang etter gang. Dersom målet virkelig er fred, bør det finnes bedre virkemidler enn krig.

Vi kriger i demokratiets navn, for å fremme våre verdier i andre deler av verden. Men sitter vi med den moralske fasiten? Og hvor lenge er det moralsk å ta liv, for å fremme vårt eget verdigrunnlag?

Å invadere en stat for å skifte ut styresettet er en komplisert prosess, hvor utfallet som regel er uvisst i det invasjonen iverksettes. Man kan ikke være sikker på at situasjonen man skaper i staten blir bedre enn det utgangspunktet var. Man skulle tro at vi lærte av erfaringene vi gjorde oss i Afghanistan, men likevel deltar vi også i invasjonen av Libya.

Er krig virkelig et virkemiddel for å oppnå fred eller er dette et stort paradoks i norsk utenrikspolitikk?

Mari Greta Bårdsen
Temaansvarlig,
Styret ved Studentersamfundet i Trondhjem