Populisme – Politikkens svarte magi?

Vi ser en høyrebølge som slår innover mot Europa. I flere europeiske land er det en stadig økende aksept for, og støtte til høyrepopulistiske partier. Fra Dansk Folkeparti, Sannfinnene og Sverigedemokraterna i våre naboland, til de mer ekstreme Gyllent Daggry i Hellas, National Socialist Underground i Tyskland og Jobbik i Ungarn. Til tross for at vår egen utgave av denne populistiske høyrebølgen, Fremskrittspartiet, har tatt steget tilbake på meningsmålingene, så er ikke dette på noen måte en god trend. Slike partier har en tendens til å oppstå i skjæringspunktet mellom populære meninger og liten kritisk refleksjonsevne i den folkemassen disse prøver å vinne stemmer hos. Vi kjenner dette igjen fra Norge, men hvordan kan det da ha seg at partier slik som Gyllent Daggry og Jobbik har vokst seg stor og mektig i andre deler av Europa, og ikke her i Norge?

Den beste, kanskje til og med eneste kuren vi har mot politisk populisme er utdanning. Høyere utdanning, for å være mer konkret. Idéer slik som snikislamisering blir raskt mye vanskeligere å ta til seg på en bokstavelig og ureflektert måte dersom en har kunnskap om hva det faktisk er. I Norge er denne muligheten tilgjengelig for alle, i teorien. Dessverre er ikke dette tilfelle for resten av Europa, hvor høyrøstet, trangsynt og til dels ekstremistisk retorikk står mye sterkere i kurs hos folk flest. Der ren fornuft og sikker viten tar slutt, begynner en søken etter den som roper høyest og lover mest, uavhengig av hvilken plan de måtte ha for å fullføre det.

Så hva er galt med populismen som et politisk virkemiddel? Hva er egentlig galt i det å trekke fram de delene av sin politikk som en vet skapet best oppslutning? Absolutt ingenting, så klart! Politisk diskurs er til for å promotere de sidene av sitt eget parti som en tror eller vet at folket vil komme til å like aller best. Problemet oppstår først når den populære politikken fremmes på bekostning av de mindre populære innslagene og dermed fører velgerne bak lyset. Et eksempel fra nyere kan være FrPs innvandringskritiske holdning som skjold for mindre allmennpopulære innslag, bl.a. privatisering og skattekutt.

Jeg stiller meg kritisk til populisme uavhengig av hvilken side på skalaen vi befinner oss på. Hvorfor? Uavhengig av om Siv Jensen raser mot uansvarlig innvandringspolitikk som venstresiden tidligere har ført; Uavhengig av om Audun Lysbakken forkaster høyresidens økte satsing på militæraksjoner som en «god investering for framtiden»: Å markere avstand og misnøye mot sittende makthavere uten å komme med mye bedre løsninger selv har aldri resultert i god politikk.

Noe reel fare er det verken for væpnet revolusjon eller etnisk rensning i Norge. Vårt samfunn er meget komplekst og robust, og ingen revolusjonær vil kunne kuppe det over natten. Det farligste vi gjør er likevel å ta denne stabiliteten for gitt og gi opp den politiske diskursen som en arena for forhandling og påvirkning. Hvorfor? Enkelt: Se mot Europa. Populistregimer blir ikke til over natten, men heller flere tiår. Gyllent Daggry var lenge et marginalisert og fryktinngytende parti innen gresk politikk før de i 2012 rykket inn i den greske nasjonalforsamlingen med opptil flere representanter. Slik makt er ikke noe et parti karakterisert som både «nynazistisk», «ultranasjonalistisk» eller «høyreekstrem» bør få tilgang på.

Norge har vært heldig: Selv om Fremskrittspartiet har blitt karakterisert som en del av denne politiske familien, er de ikke i nærheten av hverken nynazisme, ultranasjonalisme eller høyreekstremisme. Og det er lenge siden Sosialistisk Venstreparti var i nærheten av å bekjempe kapitalismen og skape et marxistisk samfunn. Men det er vårt felles ansvar, høyre som venstre, å sørge for at vi ikke kommer dit i vår levetid: Lenge leve de moderate, om de så måtte være høyre- eller venstrevridd!