Stopp den grenseløse hysteria

Les meningsinnlegget fra Einarsen HER!

Einarsen peker mesterlig på mange hull i Lunds spalte, men det er problematisk å dømme Lund for hardt, det er nemlig mange tomrom i Lunds spalte som øker forvirringen. Lund redegjør tross alt ikke om personen som var transvestitt også var transseksuell eller homofil. Samtidig som Lund på ytterst beklagelig vis heller ikke tok seg tid til å definere kjønn, eller den seksuelle legningen til hans venn, om man ikke visste bedre skulle man tro at det ikke var det Lunds matspalte handlet om.

Det innrømmes gjerne fra undertegnende at Lunds poeng var uheldig formulert, og dette er ikke en forsvarstale for verken han ellers hans spalte, men kommentaren til Einarsen fremhever en foruroligende trend fra liberalistenes moralske høyborg. Einarsens tekst står som en eksemplifisering på retorikk som har blitt mer vanlig med Muhammad-hendelsen som bakteppe. Det er bred konsensus om det å trampe over andres tro og identitet er motstridende for de idealer det norske samfunnet holder nært.

– Transvestitter, som alle andre, må tåle satire, eller som i dette tilfellet, fargerikt språk.

Dog må denne frykt for å trampe på andres tær ikke gå amok. Transvestitter, som alle andre, må tåle satire, eller som i dette tilfellet, fargerikt språk. Det er en viktig hjørnestein for alle siviliserte samfunn at språket er fritt, og de grenser som finnes for dette er nedfelt i norsk lov.

Det er farlig farvann Einarsens og hans medkombattanter seiler i, de må spørre seg selv: Hvem har utnevnt dem til moralitetens admiraler? Hva gjør dem kapable til å definere diskursen som skal styre språkets makt?

Det er således relevant å se på semantikken, ikke i dens generelle forstand, men i den konteksten den blir presentert. Einarsens poeng, som kanskje er fornuftig nok i seg selv, er gjennomsyret av hykleri. Hans retorikk, som ligner mange andres, stilles fram som toleransens røst og likestillingens hymne, men er intet annet enn en glorifisert munnkurv som hemmer språket slik at en spalte om mat og et forsøk på en humoristisk vri helt plutselig blir en analyse av patriarkets latterliggjøring av annetheten — si meg dette, har moralitetens admiraler seilet utfor verdens ende?

Det er en stor forskjell mellom det å være uenig i en politisk meningsytring og det å angripe en matspalte fordi man er uenig i forfatterens bruk av analogier, dette er en tendens som har fått økt hyppighet. Einarsen og meg selv er begge urolig for hva som kan hende som et resultat av språkets kraft, kan Lunds direkte språk egentlig øke (eller vedlikeholde) stigma og diskriminering? Eller kan Einarsens angrep på det noen ser på som en harmløs (men kanskje smakløs) analogi som den virkelige faren?

– Det er farlig farvann Einarsens og hans medkombattanter seiler i, de må spørre seg selv: Hvem har utnevnt dem til moralitetens admiraler? Hva gjør dem kapable til å definere diskursen som skal styre språkets makt?

«Hvis tanker forderver språket, kan språket forderve tanker» sa Orwell, og selv om man kanskje ikke er bevisst på det, er det fullt mulig at man selv innehaver slike «fordervede» tanker (meg selv inkludert). På denne måte er det viktig å tenke før vi snakker, spesielt hvis det vi har tenkt oss å si berøver andres rett til fri tanke og uttrykkelse. Fordi broen til helvete er i sannhet bygd med de beste intensjoner, men det rettferdiggjør ikke den heksejakten som finner sted.

Denne grenseløse hysteria må stoppes. Vi må være tolerante overfor alle, vi må være åpne i vårt språk, og vi må være reflektert. Kanskje har Einarsen noe å lære fra folk som Lund?