Teksting – ikke så galt likevel?

Tekst: Arnt Joakim Wrålsen, Linn Blumenthal

I forrige utgave av Under Dusken kunne vi lese et innlegg av Asgeir Hovdelien Midthaug angående Kulturdepartementets forslag om å tekste alle norske filmer. Han viser et betydelig engasjement på vegne av filmskapere og kinobesøkere som ikke ønsker tekst. Dessverre ser engasjementet ut til å være større enn fornuften eller viljen til å faktasjekke egne opplysninger.

For det første later Midthaug til å tro at teksting innebærer at alle lyder skal transkriberes. I dag er det kun dialogen som som tekstes i filmer for hørselshemmede, forslaget fra Kulturdepartementet innebærer ingen endring av denne praksisen.

For det andre ser Midthaug ut til å implisitt mene at alle som ser norsk film vil tvinges til å se den med tekst. Det stemmer heller ikke. Forslaget går ut på at alle filmer som får statsstøtte skal ledsages av en egen fil med teksting når de distribueres på digital form. I praksis betyr det at når norske filmer settes opp på kino vil det være mulig å slå av eller på teksting foran hver visning. Det vil være opp til kinodirektøren å bestemme hvor mange av visningene som skal tekstes. Når man ser de samme filmene hjemme på DVD eller Blu-Ray, vil man selv kunne slå av og på tekst etter eget ønske.

Midthaug antyder også at teksting av norske filmer på kino vil føre til tapte billettinntekter. Her er han på veldig tynn is. Når vi vet at de fleste av landets 700.000 hørselshemmede velger å unngå norske filmer på grunn av manglende teksting (ifølge undersøkelse gjort i masteroppgave av Janne Kristiansen, UiS, 2008), og at tekstingen fortsatt vil være frivillig for de som ikke ønsker det, er det nok heller snakk om tapte inntekter for filmskaperne som velger å ikke tekste filmene sine.

I dag opplever for eksempel hørselshemmede ungdommer at de ikke kan være med kameratflokken på kino eller filmkveld. Samfunnsengasjerte mennesker utestenges fra samfunnsdebatten fordi de ikke fikk med seg filmen ”alle” snakker om. Teksting er helt nødvendig for at hørselshemmede skal kunne ta del i en viktig kulturell opplevelse i samfunnet.

Vi ønsker alle å kunne gå på kino hvor som helst, når som helst og se film uten å bli diskriminert, og vi ønsker å kunne se de samme filmene som familie og venner. Mange nordmenn er enige med oss: ifølge Janne Kristiansens masteroppgave er tre av fire normalthørende kinogjengere positive eller likegyldige til teksting av norske filmer. Derfor bør kinovisninger som standard være tekstet for hørselshemmede. Det utelukker ikke at tekst-haterne fortsatt kan se norsk film uten tekst, for eksempel i form av utvalgte kinovisninger uten tekst eller på DVD/Blu-Ray.

Arnt Joakim Wrålsen, student