Vi må snu utdanningsmodellen

Tekst: Debattredaktør Ingrid Skogholt

Det er kontraintuitivt å utdanne studenter til å drive med selvstendig forskning, samtidig som tilbudet om veiledning øker for hvert år. Å ta en bachelorgrad i statsvitenskap ved NTNU betyr å lese mye, skrive noe, og få lite respons på egenprodusert tekst. I to år skrives det semesteroppgaver i fag der den eneste tilbakemeldingen er å finne på It´s Learning: godkjent/ikke godkjent. Trenger å levere på nytt / trenger ikke å levere på nytt. Grønt/rødt. To år der studentene kaver seg rundt mellom grønne og røde merkelapper som genererer flere spørsmål enn svar. Frustrasjon framfor motivasjon.

Først når bacheloroppgaven skal skrives kommer den gode faglige veiledningen. Da slår NTNU på stortromma. BAM! Seminar skal følges, obligatoriske og valgfrie kurs tilbys, studenten skal skrive tre utkast av oppgaven, og underveis holde presentasjoner og gi tilbakemelding på andres prosjektoppgaver i plenum. Det hele blir respons i tredje potens og er lik høy grad av faglig utvikling og utbytte. Det er et prakteksemplar på læring og god prakis i høyere utdanning. Så hvorfor kommer denne hyperpotensen først på det tredje og siste året av en bachelorgrad?

Utdannningsmodellen ved norske universiteter er ikke skapt for å sikre studentene fremragende utdanning, men er tilpasset målet om å sikre universitetene fremragende forskning. Når ressursene brukes på forskning framfor utdanning argumenteres det gjerne for at kvalitet i forskning er lik kvalitet i utdanning, som om økt forskningkvalitet automatisk gir økt kvalitet i studentenes læring. Det er en underlig måte å forstå studiekvalitet på. Særlig med tanke på at kontakten mellom forelesere og studenter ved norske universitet er minimal. Det er liten eller ingen tradisjon, særlig innen samfunnsvitenskapelig- og humanistisk forskningsfelt, for å slippe studentene til som lærlinger i forskningsmiljøene.

En bacheloroppgave eller masteroppgave fungerer som en svenneprøve i et håndverksfag. Etter at læretiden er over avlegges det en avsluttende oppgave som skal ligge til grunn for å vurdere om studenten mestrer de teoretiske og metodiske verktøyene i vitenskapelig forskning og akademisk skriving. Manglende veiledning og respons på studentens arbeid underveis i utdannelsen skaper ikke selvstendige studenter eller forskere. Det skaper uselvstendige og usikre ikke-forskere. Utdanningsmodellen står nå på hodet. Den økende veiledningen gjennom utdanningen er formet som en trakt. Å sørge for at studentene får en god lærlingperiode og blir selvstendig i arbeidet sitt kommer gjennom å endre modellen til en pyramideform.

Mer veiledning tidlig i utdanningsløpet. Mer samarbeid mellom forskere og studenter. Økt faglig respons fra første stemester. Deretter kan veiledningen minke gradvis gjennom utdanningsløpet etter hvert som studenten behersker stadig mer av egen fagdisiplin. Det vil være fremragende utdanning og skape motiverte og dyktige studenter.