Vissvass, Universitas

Redaktør Anders Mathias Johansen i Universitas uttrykte nylig sterk frustrasjon over å miste 58 000 kroner i støtte i 2011 fra Velferdstinget. Studentavisen, som lønner mange av sine ansatte, får dermed bare 1 950 000 kroner neste år. Ut over et søkt argument om at dette truer avisens redaksjonelle frihet, går store deler av argumentasjonen hans ut på å kritisere studentavisen Studvests redaksjonelle innhold: Avisens kvalitet, rett og slett:

«Vi setter høyere krav og har tyngre saker (...) Når man jobber frivillig skriver man i stor grad for seg selv, mens de som får betalt skriver for de andre studentene», uttalte Johansen til fagbladet Journalisten.

Studentavisens dogme

Det er vanskelig å forstå hva Johansen egentlig mener med dette, og hva han vil oppnå ved å ytre seg på en slik måte. Det første viktige aberet: Hva definerer egentlig en studentavis? Er det en avis laget av studenter, eller er det en avis som lager et «studentvennlig» produkt?

En studentavis er i første rekke en avis som er drevet av studenter, med det formål å opplyse andre studenter. En avis av og for studenter, altså.

Man må spørre seg om journalister i en studentavis skal få betalt i form av penger eller i form av oppfølging, læring, erfaring og ikke minst det sosiale miljøet en studentorganisasjon tilrettelegger for. Det å kombinere en betalt «jobb» med en sosial plattform er, om ikke uforenlig, svært vanskelig; den ødelegger grunnideen, selve verdisettet, studentorganisasjoner er tuftet på. En studentorganisasjon skal basere seg på engasjement, en indre flamme til å lære. Og samhold.

Så hvorfor skal da studentjournalister få betalt? Mener han oppriktig talt at betalte medarbeidere betyr bedre kvalitet på produktet?

«Lønn er lik kvalitet»

Det er helt greit å ønske seg mer penger, og fullt lovlig å være kritisk til budsjettprioriteringer. Men å slakte kvaliteten på andre studentaviser, og påstå at lønnen er årsaken til den redaksjonelle kvaliteten, er feil og uheldig.

Det er ingen direkte korrelasjon mellom lønn og produkt – i hvertfall ikke for en studentdrevet avis. Selv om mange har journalistisk erfaring fra tidligere, og man får en grundig innføring i yrket, er man ikke profesjonell av den grunn. Dette gjelder også for Universitas, som går under kategorien amatører. Det å lønne «amatører» for å gjøre en jobb mer profesjonell, blir dermed et forundringsverdig paradoks.

Å angripe frivilligheten, og videre fastslå at dette gir et for stort redaksjonelt slingringsmonn, er provoserende, og vitner om en innsikt langt under akseptabelt nivå. Dette er ikke faktoren som bestemmer kvaliteten.

Der er nok få som hadde fryktet for Universitas` framtid om den hadde blitt hundre prosent frivillighetsbasert, ei heller fryktet for rekrutteringen. Om de hadde fått «lettere» saker og journalister som «skriver for seg selv», kan vi bare spekulere i, for dette bestemmes ikke av antall lapper man får. Den redaksjonelle kvaliteten ligger ikke i betalingsform, mest ligger den hos redaktøren(e)s kompetanse, prioriteringer og evne til å formidle erfaringer, kunnskap og rutiner.

I bunn og grunn minner ikke Oslos studentavis om en studentorganisasjon. Johansen tegner et bilde av en semi-profesjonell nisjeavis, og forherliger avisens egen redaksjonelle prioritering på bekostning av frivillige studentaviser.

Johansens ytringer forteller det meste om hva Universitas per dags dato ikke er:

En studentavis.