På jakt etter navlelo

Endelig er bokhøsten her. Denne høsten, som forrige, vil bokhandlene bli fylt av krim og selvbiografiske romaner. Velkommen til samtidslitteraturen.

Om du følger med på Dagbladets debattsider blir du vitne til evinnelige klagesanger fra den eldre generasjon over de unges bruk av sosiale medier, vi diskuterer «meg meg meg»-generasjonen til det kjedsommelige. Men om du vil ha et prakteksempel på egosentrisme, trenger du ikke se lenger enn til samtidslitteraturen.

For det virker som absolutt alt som produseres for tiden er romaner med utgangspunkt i eget liv. De fleste vil umiddelbart tenke på Knausgård, vår alles kjære Karl Ove, som leder an fortroppen, men ellers har vi jo også Ketil Bjørnstad, Linn Ullmann, og Tomas Espedal, som alle skriver bøker i grenseland mellom skjønnlitteratur og selvbiografi. Alle er forfattere med pondus som skriver stødig. Likevel virker det som om hele hopen har mistet fortellerevnen, at ingen lenger klarer å formidle en spennende historie, og at det eneste de klarer å skrive om er seg selv.

Hva med den yngre garde, Norges litterære håp? Også her ser man en liknende trend, bare at i mangel på erfaringer tyr de til detaljerte beskrivelser av eget følelsesliv. Det er en innadvendt, navlebeskuende litteratur. Angstfylte gutter og jenter i begynnelsen av tjueårene som ligger i senga med persiennene nede og ser på tapeten samtidig som de reflekterer over sine depresjoner og tiltaksløshet. «Livet er meningsløst, lissom». Det er slikt som skaper spennende tekster.

Vi burde applaudere den økende åpenheten rundt psykisk helse, men det må være mulig uten å la det gå på bekostning av litteraturen. Alt er plutselig blitt subjektive skildringer med utgangspunkt i egne erfaringer. Tidligere var slike refleksjoner forbeholdt Si:D bakerst i Aftenposten, men nå virker det som tematikken er overtatt av debutantene.

Men for all del, ikke misforstå. Litteraturen skal ikke fordumme seg for å appellere til alle sjikter av samfunnet. Jeg er bare nysgjerrig på hvordan vi kom hit. Og på hvor vi skal videre. Nå har jo Proust, Ferrante, og Knausgård alle på kunstferdig vis skrevet flere bind basert på sine egne liv – med en så rik selvbiografisk litteratur, trenger vi mer? Og trenger vi virkelig enda en seksbinds bokserie av Ketil Bjørnstad, hvor hvert bind tar for seg et tiår over flere hundre sider?

Selvfølgelig finnes det hederlige unntak - det er ikke poenget. Knausgård skriver som en gud og det er utrolig mange dyktige debutanter. Men hva skjedde med den gode historien? Har den ingen plass i den «store litteraturen»? Århundrelange litterære tradisjoner viser jo at det er mulig å skrive me drivende, fengende litteratur uten å ty til introspektive barndomsbeskrivelser eller klisjéfylt krim med overfladiske karakterer. Det norske bokmarkedet er blitt polarisert – det burde finnes en mellomting mellom Nesbø og Knausgård.

Kanskje trenden skyldes at film og tv-serier har tatt over rollen som historieformidler, og litteraturen er blitt redusert til estetiske øvelser for de særlig interesserte. Men det blir en forenkling, folk leser da vel forsatt bøker? Med utviklingen vi har hatt, forundres jeg ikke over at stadig flere heller tyr til Netflix når de trenger et avbrekk. Kanskje det er på tide å legge den selvbiografiske romansjangeren død, og innse at du ikke er så interessant som du tror du er.