Hele Trondheims drag king

På kanskje den varmeste dagen i oktober, møter jeg France Rose Hartline utenfor Kaffebrenneriet på Bakklandet. Han hilser på meg med et godhjertet smil, og hadde jeg ikke allerede visst det, ville jeg aldri ha gjettet at han har levd 28 år av livet sitt som en dame.

ÅPENBARINGEN.

Vi finner oss et bord ute i sola, begge overrasket over hvor varmt det kan være så sent på høsten. Han tar av seg jakka, og bestiller seg en liten kopp med varm kakao.

32 år gamle France kommer opprinnelig fra New Orleans i USA, født med navnet Frances. Nå har han bodd i Trondheim i to år. Her har han fullført en mastergrad i kunst, og for tiden jobber han med doktorgrad i kjønnsstudier på NTNU.

Når var det du skjønte at du var mann?

– Jeg forsto det ikke i løpet av et øyeblikk, men gjennom livet har det vært mange små hint, som slutt førte fram til en åpenbaring. Det er bare fire år siden jeg begynte å fortelle det til vennene mine. Jeg prøvde å smake litt på hvordan det var å si det til høyt, men det tok tid å venne seg til at andre skulle se meg på den måten.

France bodde på den tiden i Cape Town, og han var blitt medlem av en drag king-gruppe som opptrådte på scenen hver uke. Øynene hans gløder når han engasjert forteller om hvordan det var å ta på seg drag king-kostymet.

– Jeg elsket å se på bildene av meg selv som mann! Det var første gang jeg så den virkelige meg, og det føltes veldig riktig endelig å komme ut.

SKOLEN SOM UTVISTE HOMOFILE.

France gikk på en streng, katolsk jenteskole i New Orleans. I skoletimene ble de lært opp til at homofili var noe avskyelig, og en jente på skolen hans ble utvist da hun sto fram som lesbisk. Øynene hans blir våte, og han blunker mye når han snakker om oppveksten i USA. Det er tydelig at det var en traumatisk tid.

– Måten transpersoner ble framstilt på skolen vår var helt forferdelig. De fikk meg til å tro at de var ekle, og at det var noe jeg aldri skulle bli selv.

Da han var liten pleide France å gjemme seg i brorens skap, og prøve på seg alle klærne hans. Det var først da han skjønte at han egentlig ikke burde gjøre det, at han gjorde sitt beste for å styre unna.

– Jeg begynte i stedet å ta på meg sminke og neglelakk, og jeg gikk med skjørt hver eneste dag. Jeg var ikke meg selv, men siden jeg fikk så mye skryt, så trodde jeg at det var det riktige å gjøre. Mamma fortalte meg hele tiden hvor pen jeg var, og jeg likte all den positive oppmerksomheten hun ga meg.

Det er bare to måneder siden France fortalte foreldrene sine om sin egen identitet. Foreldrene var på besøk i Norge, men bekjennelsen kom først da han skulle sette dem av på flyplassen.

– Jeg barberte meg mens de var på besøk, men de skjønte det likevel. Det var moren min som til slutt spurte meg rett ut. Kanskje drøyde vi det begge til siste liten med å si det høyt.

France skryter likevel av foreldrene sine. De er fra en streng, kristen kultur, men de prøver så godt de kan å akseptere ham for den han er.

TRANSFOBI.

I løpet av de siste ti årene, har France bodd mange forskjellige steder i verden, og han har bare reist hjem et par ganger i året. Det er få personer som kjenner ham både før og etter skiftet. Hjemme i New Orleans er det mye stigma rundt transpersoner.

– Hvis jeg er på offentlige toalett, er jeg livredd for at noen skal oppdage meg. På doene er det et stort mellomrom mellom dørene, som gjør det enkelt å se inn. Bare det å dra i papiret etterpå gjør jeg så stille som mulig, for ikke å vekke mistanke. De som designet doene, brydde seg lite om privatliv.

Kakaokoppen blir stående urørt. Han er altfor opptatt av å fortelle videre på historien.

– Hadde jeg blitt oppdaget ville jeg risikert å bli trakassert. I de verste tilfellene jeg har hørt om, har transpersoner blitt fysisk skadet.

Transfobi er et stort problem i sørstatene, og det er en av grunnene til at han trives bedre med å bo i Norge. Her har han aldri følt seg stigmatisert, og nå planlegger han å bli norsk statsborger.

– Her i Norge blir jeg av og til omtalt som «han som er trans», men jeg har ikke blitt fornærmet av det. Jeg har aldri hørt noen si det på en nedlatende måte, og jeg er veldig stolt av hva jeg har gjort.

KRAV OM KASTRERING.

I juli endret Norge loven for endring av juridisk kjønn. Tidligere var det et krav at personer måtte være sterilisert for å kunne endre deres juridiske kjønn, mens det nå er lov til å endre kjønnet før man har gjennomgått operasjon.

– Det er umenneskelig at man tidligere måtte kastrere seg for å endre det juridiske kjønnet sitt, utbryter France.

I doktorgraden sin ved NTNU undersøker han norske transpersoners opplevelse av å bytte sitt juridiske kjønn etter at den nye loven ble gjeldende. Selv mener han at han har vært priviligert.

– Mange transpersoner rundt om i verden opp­lever overgangen som traumatisk. De er for fattige til å kjøpe hormoner, eller de blir fullstendig utestengt av familie og venner. Det er flere skrekkhistorier, men min er ikke en av dem.

France setter seg fram på stolen, og forteller oppslukt om studiene sine. Han ønsker å bruke sin posisjon og sin kapasitet til å skape holdnings­endringer i samfunnet.

– Jeg har et brennende ønske om å vise at selv om Norge er et av de beste landene å være trans­person, har vi en lang vei å gå. Transpersoner fo­rtjener bedre, og vi må fortsette å kjempe. Likestillingen er ikke optimal, fordi lovendringen utelater mange variasjoner av transpersoner. Den utelater blant annet de som identifiserer seg som noe annet enn «mann» eller «kvinne», for eksempel intersex eller «gender fluid».

AKTIVIST.

Ved siden av forskningen, bruker France kunst som et verktøy for å utfordre synet på kjønn. Han vil vise at dagens kjønnsnormer er konstruert av samfunnet. Sammen med Helle Grøndahl startet han prosjektet «Art[]Gender[]Art». De reiser på turné i Norge og Europa for å vise fram kunst, holde foredrag, workshops, og festivaler.

– Kunsten gir oss muligheten til å endre andres idé om hva kjønn virkelig betyr. Kunsten kan være lekende, og den kan inspirere mennesker til å ut­forske. Vi presenterer kjønn i ulike former, og gjennom den kan vi snakke til mennesker på en måte som ikke virker truende.

For France har det vært viktig å være åpen om sin egen kjønnsidentitet. Han er stolt av den han er, og han ønsker å være en ressurs for alle som sitter inne med spørsmål.

– Jeg vet hvor skummelt det kan være å spørre om dette temaet. Tabuet er stort, og mange er redde for å si noe feil eller fornærmende. Det er alltid mange som er nysgjerrige på kirurgi, men det er ikke noe man må gjøre.

GENDER IDENTITY DISORDER.

Kjønnsidentitetsforstyrrelser er den formelle terminologien, og brukes fortsatt av leger og psykologer for å beskrive mennesker som opplever utfordringer med sitt biologiske kjønn.

Hva synes du om at de klassifiserer transpersoner som psykisk syke?

– Det er helt feil. Det er ikke menneskene det er noe galt med, men samfunnet. Klassifiseringen er en måte å putte de som ikke følger reglene i en boks, og si at dette er det du er nødt til å gjøre for å passe inn. Det eneste som har vært forstyrret med meg, har vært å tenke at hvis jeg prøvde å være en jente hardt nok, lenge nok, ville jeg bli lykkelig. Da jeg sluttet å prøve, sluttet jeg å være kjønnsforstyrret.

Før France kom ut, så han på Youtube-filmer om personer som angret etter at de hadde fått medisinsk behandling. Han ville være sikker på at han gjorde det rette. Nå kan han med absolutt sikkerhet si at han ikke angrer et sekund på beslutningen sin.

– Da jeg begynte å ta meg selv på alvor, var det som om en falsk del av meg døde, slik at en ekte del kunne komme til live. Nå kan jeg være hel, og jeg har møtt den virkelige meg for første gang. Det er en veldig gradvis følelse, og i begynnelsen var det litt skummelt. Nå føles det trygt og godt.

Han tar til slutt en slurk av kakaoen, og det er åpenbart at dette er et tema han trives med å formidle.

– Jeg tror jeg blir sittende her litt til, jeg har jo ikke klart å drikke opp kakaoen min en gang, avslutter France med det vennlige smilet sitt, og blir sittende for å nyte sola på Bakklandet.