Diwalifeiring i Trondheim

Lørdag 1. november arrangerte Indian Students Forum ved NTNU diwalifeiring i Trondheim. Feiringen var en del av Transformfestivalen,Trondheim internasjonale folkemusikkfestival. På dagtid ble det holdt indisk workshop hvor man kunne prøve tradisjonelle klær, hennamaling og fargerik dekorering av gulvet, kalt rangoli. Om kvelden var det konsert og middag, før det hele ble avsluttet med fyrverkeri. I år var niende gang feirngen ble arrangert.

– Vi ønsker at feiringen skal være for alle. Diwali er en lysfest, den handler om glede. I India er dette en stor familiefeiring og vi håper vi kan skape en lignende atmosfære her i Trondheim. Både for indiske familier og alle andre som vil komme, sier leder i Indian Students Forum Ashish Vatsa.

Lørdag ettermiddag var det kun ti billetter igjen, og vi klarte heldigvis å sikre oss tre av de siste concert + dinner. Da klokka nærmet seg halv seks la vi oppspilte i vei for å oppleve en ekte indisk feiring.

Ved inngangen til Frimurerlogen blir vi vist inn døra av en småstressa mann. Vi viser billetter og henger fra oss jakkene, før vi geleides mot trappa. Der ønskes vi velkommen av to pent kledde jenter, og får en rød prikk i panna på ekte indisk vis.

Frimurerlogens konsertsal er pyntet til fest. Det allerede utsmykkende rommet har fått glittergardiner i rødt, grønt og gull, og det blinker i juletrelys i alle farger ved scenekanten. På scenen henger også de gjeveste gardinene, i glitrende beigerosa. Salen er nesten full. De fremste radene er fylt opp av folk i fargerike drakter, skjerf og strass. Noen nysgjerrige nordmenn og utvekslingsstudenter sitter lenger bak. Vi kommer akkurat i rett tid og sikrer oss en plass bak en indisk familie før showet er i gang. For dette er show.

To konferansierer kommer inn, en mann og en kvinne, og de snakker og spøker med hverandre i ekte Eurovision song contest-stil, bare på indisk engelsk, og med gjentakelse på hindi i stedet for fransk;

– Jeg har aldri sett deg i sari før.

– Jeg har aldri sett deg i indiske klær heller.

– Du ser ikke så verst ut.

– Du ser ok ut også, hehe.

Så kommer det første innslaget. Romi Roy Choudhury, tidligere student ved NTNU framfører tradisjonell indisk dans. Med vidåpne øyne og stivt blikk ser hun ganske skummel ut, mens hun beveger bjelletunge armer og ben i elegante buer. Stearinlysene flakker i halvmørket. Dette er en dans til ære for guden Kali, og noe ganske annet enn Bollywood- dansen som vanligvis vises på tv.

Etterpå gjøres scenen klar for transform- innslaget, Mutefish. Fem skjeggete karer fra Irland begynner å spille irsk folkemusikkrock. Dessverre er lyden fryktelig dårlig innstilt og veldig høy, så man kan bare høre fløyta hvis man holder for ørene. El-gitaren skjærer i hodet, bassen rister i stolen og flere og flere av publikum trekker ut i gangen. Etter en drøy halvtime er det over, og salen begynner så vidt å fylle seg igjen. Det neste på programmet er nemlig Bollywood-sang, og da den indiske sjarmøren Gaurav Dagaonkar entrer scenen i rosa vest og snutesko, strømmer alle sammen tilbake til salen. Like etter dukker sangerinnen Arunima Bhattacharya opp i kjole i gull og hvitt. Festen er i gang!

Fra nå av det er det « sing-along», «hands in the air» og full pakke. Den ene Bollywood-sviska etter den andre begeistrer et klappende indisk publikum, mens vi andre følger måpende med på noe vi ellers bare kan se på komedier. Her er det tårevåt innlevelse blandet med CD-komp, vandring blant publikum og « mash up-låter» hvor hindisanger plutselig forvandles til «I can be your hero, baby. I can kiss away the pain. Oh yeah.» fulgt av heftige toner fra CD-spilleren. Vi ler og ler, dette er virkelig festlig!

Til slutt åpnes dansegulvet foran scenen og folk hopper opp fra stolene for å bli med.«Saturday, Saturday» ljomer over anlegget. Mennene og barna er først ute, så følger damene på. Barna klatrer opp på scenen og ingen har lyst til å slutte, før de annonserer at maten er servert i naborommet. Folk stimler mot døra for å sikre seg en plass i matkøen. Ingen hører at konferansieren forsøker å takke arrangørene og lederen av arrangementet.

Det serveres ris med erter, salat og tre typer indiske curryretter. Det er også en hvit, parfymert saus i beger og husholdningssaft i små glass. Så kommer utfordringen med å balansere tallerken, glass, bestikk og saft tilbake til konsertsalen, hvor vi på beste måte danderer det hele på fanget. Maten er litt sterk for oss, men grønnsakene er gode. Sausen er uvant. Selv om vi prøver to ganger blir det for mye såpesmak, det føles ikke helt spiselig. Men mette blir vi.

– Det er fyrverkeri. Skynd dere og spis, vi må snart dra! Sier de fra scenen

Med magen full av indisk mat og hodet fullt av Bollywoodsvisker og irsk folkerock begynner en del å trekke mot utgangen. Vi tar en selfie med indisk prikk i trappa, før vi trekker hetta over hodet mot novemberregnet og labber hjemover. På halvveien ser vi fyrverkeriet i alle farger på himmelen over oss, og vi stopper og ser. Men så kommer vi på hindi- versjonen av Enrique Inglesias, og det er så komisk at selv om det begynner å regne voldsomt, er det umulig å skynde seg.