Å dikte Norden midt i mot

«HELLIGE ORD OG HELERVARER / EN ANALFABET HAR BARE SINE ORDSPRÅK / OG SIN DUMME STAMMES DOGMER»

Slik kan det lyde i Yahya Hassans selvtitulerte diktsamling, som slo ned som en bombe i den skandinaviske litterære offentligheten i oktober, nå i norsk gjendiktning av Pedro Carmona-Alvarez. Diktene går løs på foreldregenerasjonen, Islam, hykleri og velferdsstaten. Mange har latt seg provosere: Hassan modererer seg ikke.

I caps lock blir vi presentert for oppvekstskildringer med en far som slår, en kuet mor og et medtatt søskenfelleskap. Det er reiser til flyktningleirer i Libanon, omskjæring, skildringer fra barnevernsinstitusjoner, pedagoger som for lenge siden har gitt opp det lyriske jeget. Én pedagog ser hans litterære talent og fôrer ham med klassikere og sex. Senere raner han leiligheten hennes.

Hassan bruker et enkelt språk, men det er med inderlighet han hamrer inn situasjon etter situasjon i bevisstheten vår. I et intervju i Morgenbladet sier Hassan at han ikke er en forbanna tenåring som skriker ut, men at det handler om et resignert sinne. Dette viser seg i en merkelig distanse som av og til dukker opp i beskrivelse av dramatiske situasjoner.

Denne påståelige og samtidig resignerte inderligheten gjør at du blir mettet om du prøver å lese hele samlingen i ett jafs. Det er uunngåelig at du slutter å ta diktene inn over deg og lar det til fare forbi som rytmiske ordramser. Her trengs det tid.

«PÅ VEI TIL TYSTER / JA MEG JEG ER ALLEREDE PÅ VEI TIL INTELLEKTUELL / [...] JA MEG JEG ER PÅ VEI TIL SOLSKINNSHISTORIE!»

Yahya Hassan er vår noe tvilsomme solskinnshistorie, den kriminelle barnevernsungdommen som endte opp som litterært geni, en dannelsesreise av de sjeldne. Nå sitter vi og diskuterer hans dikt og politikk, hans generasjonsrop. Vi leser diktsamlingen med litteraturviterblikk og mener vi gjennomskuer hans «grep», og løfter på vårt velutdannede øyenbryn over disse som lar seg provosere og skriker ut dødstrusler mot Hassan.

Vi vet for godt til å la oss provosere. Men gjør nå ikke det! Dette er en diktsamling som fordrer at du gidder å involvere deg. Å lese Hassan for estetisk nytelse, å frata ham provokasjonskraft, er å gjøre denne diktsamlingen til noe annet, og langt mindre betydningsfullt, enn det den er.

har i stor grad blitt debattert som virkelighet. Hassan selv har hevdet at dette først og fremst er litteratur. Men fjerner dette hans politiske brodd, hans kritikk?

I en samtidslyrikk dominert av svev, linjeskift og luft buser Hassan inn med en brutal virkelighet vi ikke ofte konfronteres med. Og vi samtaler mer enn vi diskuterer. På et tidspunkt skriver Hassan «IKKE ALT DETTE SNAKKET ALT DETTE SPRÅKET». Og senere: «MEG JEG BEKJEMPER DERE MED ORD / OG DERE DERE VIL SVARE TILBAKE MED ILD».

Diktsamlingen er provoserende ikke bare på grunn av det kritiske blikket den får oss til å sende til vår nordiske integreringspolitikk, men også fordi vi er på grensen til å gjøre narr av vår litterære institusjon. Er vårt eneste reaksjonsmønster mot det radikale å pakke det inn i kjente former? Hvor havner Hassan i dette, han som i stor grad lar seg omfavne? Hassan tvinger oss til å stille mange spørsmål om igjen.

At diktsamlingen nå kommer på norsk gjør tydeligvis at Hassan nå blir «norgesaktuell». Selv om Alvarez’ oversettelse yter samlingen rettferdighet ser jeg ikke hva vi tilfører ved å konstant oversette dansk og svensk – heller vil jeg si vi berøver oss for kunnskap og ferdigheter om våre naboland. Men en så stor salgssuksess er det vel vanskelig å la ligge i fred.

Enkel brutalitet

«VAR DET ALLAHS ANSVAR HVIS JEG IKKE VÅKNET / HVORDAN PISSET JEG HVORDAN SPISTE JEG FROKOST / BERØRTE JEG SOMMEREN / RAKK JEG DET / VAR JEG ET BARN SOM FIKK VÆRE REDD».

Slik spør Hassan, og mange, men ikke alle, av diktene setter en støkk i deg som leser. Det er så jævlig brutalt, og presentert så tilforlatelig. Om du søker opp en av Hassans høytlesninger på det store internettet vil du merke hvor vanskelig det er å ikke se kraften i disse messende diktene. Den kraften må vi klare å møte, ikke pakke inn i bomull.

TRUDELUTT: