Alt var bedre før
Hvem trenger tidsmaskiner når man kan reise til musikkens gullalder sammen med Kjellerbandet?
En jazzfilosofisk aften fylt med eksistensialistiske drøftinger iscenesatt av cool jazz fra 50-tallet høres ut som prototypen på en intellektuell klisjé. Men i et tidstypisk lokale, og med musikere som fyller rollen til det fulle, er det ingenting i veien for å omfavne klisjeen.
Anført av programleder Lars Nilsen, jazzkjenner Trygve Hernes og filosof Kari Opdahl fikk publikum i løpet av en knapp time høre om Jean-Paul Sartres to timer i Trondheim, Dizzy Gillespies konsert på Samfundet, Kierkegaards eksistensielle angst og Ben Websters magiske saksofonspill. Alt bundet sammen rundt tanken om å stå løsrevet fra det etablerte samfunn. Tidvis preget av Edgars mangler som studio, men gjennomgående forståelig, kuriøst og fornøyelig.
Men det er først når Kjellerbandet slipper til at tidsreisen begynner. I et rom kledd opp som 30-tallet, med musikk fra 50-tallet og filosofi som traff Samfundet for alvor på 60-tallet. Man sitter igjen med frysninger på ryggen og tenker at alt var bedre før. Fra Erroll Garners «Misty», til Victor Youngs magiske «When I Fall in Love» er det musikken som gir mest. Kjellerbandet overbeviser ved å fange tidsånden og musikkstilen godt. Det er kjølig. tilbakelent og med rom for solostemmer som likevel ikke skriker etter oppmerksomhet.
