Bare litt Fucked Up

Radioinnslagene i saken er ved Radio Revolt. Lyd/Redigering: Stine Erdal

Som et hardt, friskt vindkast fra de åpne sletter i Canada har de kommet til Trondheim for å legitimere UKAs brede profil. For å vise at musikk er mer enn house og pop. Det er også punkrock, hår og et inkluderende liveshow uten sidestykke.

Å være «on the road» krever en stram tidsplan, og halve bandet setter seg ned med oss, mens STV simultant tar seg av resten. Som UKAs artist skal de på tre dager spille like mange konserter. Etter siste gig bærer det rett til Værnes.

– Men vi spiller konserter såpass sent på kvelden, så om vi vil og orker er jeg faktisk sikker på at vi kan bli lommekjent i Trondheim og med alt byen har å by på. Det er en uvanlig anledning vi sjeldent får når vi spiller andre steder. Vi stortrives alltid her i Skandinavia. Det er noe med kulturen og geografien. Vi passer godt inn her, sier den den snakkesalige trommisen Jonah Falco.

Medlemmene er fasinert over studentlivet i Trondheim.

– I Norge ser det ut til å være en helt annen infrastruktur for studentene. Den røde bygningen er gigantisk! Mulighetene til å dyrke det sosiale og kulturelle her skiller seg enormt fra studiesteder i andre land. Billigere er det visst å studere her også.

Livet en hobby

– Hvordan kombinerer dere hverdagen med livet i et punkband?

Foto: Christina Undrum Andersen, Under DuskenSVETT BAMSE: Vokalist Damian Abraham var overalt under den første av tre konserter på Samfundet.– Vi hadde alle veldig konvensjonelle liv før vi startet med musikken på fulltid. Da ble turnélivet et frisk pust i en ellers grå hverdag. Nå har artisttilværelsen glidd over til å bli rutinen, og det er deilig å kunne komme hjem og gjøre andre ting, sier Jonah.

– Jeg hadde en bedre betalt jobb før, men sa opp. Jeg vil mye heller ha tid enn penger, supplerer Sandy.

På vei opp

I år har de endelig krysset den magiske «100 konserter i året»-grensen. I fjor rakk de 99.

– Det beste frynsegodet ved å turnere som vi gjør nå er «gold status» hos flyselskapene. Vi oppdager stadig nye lag på vei inn mot musikkverdenens kjerne.

Jonah illustrerer engasjert ved hjelp av en metaforisk reise mot jordas indre.

– Vi startet på utsiden og tittet inn gjennom publikumsrollen. Så begynte vi å spille instrumenter, lage musikk. Nye «layers» åpenbarte seg, studio, større scener, turneer, plater. Stadig lenger inn. Nå har vi kommet til det punktet der vi får oppholde oss med de kule gutta på flyplassen. Det står alltid pretzels og drikke på bordet.

– Hva som skjuler seg bak neste dør vet vi ikke ennå, men vi vil fortelle om det når det skjer!

Identiteten skapes live

– Dere fremstår som to veldig forskjellige band live og i studio; hva er viktigst?

– Studio og albumene definerer oss på ett vis, livekonsertene på et annet. Begge dimensjoner er like viktige for vårt musikalske uttrykk. Målet er å gjøre inntrykk på folk, og å bli husket, sier Jonah.

Bassisten Sandy er enig, men legger ekstra vekt på konsertene.

– Det viktigste syns jeg likevel er å ha et bra liveshow. Et band kan ha et bra album, men om jeg ser de live og det ikke gir meg noe mer har jeg null til overs for dem.

– Vi startet opp som en vits, det var helt useriøst. Band dannes ofte av venner som så blir lei av hverandre. Nå kommer vi overens, men vi tålte ikke trynet på hverandre den første tiden. Vi er «functioning dysfunctionals», sier bassisten.

En sky av kreativitet

De startet som en rent punkband, en veldig rigid sjanger der en prøver å «oppfylle formkravene» og etterligner andres verk. Siden har de utviklet seg til å bli seks individer med egne ideer og ulik smak.

– Vi har utviklet oss til en sky av påvirkning. Tidligere tilpasset vi oss slik at musikken ble «slik den skulle». Nå er vi tryggere på oss selv, vi følger ingen fast rute. Hva vi til en hver tid lager er definisjonen på hvordan vår musikk skal fremstå, så enkelt.

– Its our music. Its us. It's Fucked Up.