Et nødvendig alternativ

Tekst: Martha Våge, Radio Revolt

Midt i fredagsprogrammet på Trondheim Calling spilte Woodland på BrukBar. Det ble fort trangt og klamt, og forventningene var høye til det friskeste alternativet denne kvelden. Etter å ha hørt pop på de fleste scener siden dørene åpnet, trengte trønderne litt saftig bluesgitar, kontrabass og seige pianotoner.

Woodland har definitivt vokst siden sist jeg så de, da de spilte helt akustisk og deilig deltablues. Nå er tempoet høyere, vokalen mer intens og den elektriske gitaren er plasskrevende. Den svært så reinspikka bluesen har også fått en del mer 70-talls rock i seg, og det funker som krutt. Låtene er utrolig seige og drivende, og selv de mest selverklærte stadionpopdiggerne står med et uttrykk som sier “Faen, dette er så forbanna kult!” Publikum hyler og hoier, bandet er i sitt ess og lyden på BrukBar er kjip, som vanlig. Det er en del nyanser i låtene som forsvinner i den dårlige lyden, som ville gjort det mer interessant og definitivt mer enestående. Det ble dessverre litt vel grøtete og prega av el-gitaren og endte heller opp med å høres litt ut som mye annet.

Heldigvis er dette et Trondheimsband som vi risikerer å høre mye mer av fremover. Og dersom du får muligheten til å se dem live bør du gripe den med begge hender. Jeg håper jeg får se de på en større scene med ordentlig lyd neste gang, for her er det mye interessant å utforske. For ikke å kimse av hvor jævlig befriende det er å høre noe helt annet enn shoegaze-tuba-kjøligjentevokal-synthpop i blant.

Kudos til Trondheim Calling for å booke dem, et lite ballespark for å ha satt dem på den kjipeste scena.