Et Solbad i lavt tidevann

Kl. 17.30: Han er mer framoverlent enn jeg hadde forestilt meg, men lett å kjenne igjen. Luntende gange, elleville krøller, «jeg vet jo ikke hvor inngangen er, jeg». Dag Solstad er på Samfundet i forbindelse med bokbadet under UKA, hvor han skal dele scene med forfatterkollegene Anne B. Ragde og Olaug Nilssen.

– Det er ikke så merkelig at jeg skal delta sammen med Ragde. Vi representerer jo begge en liten minoritet – røykere, knegger Solstad.

Vi har funnet en dårlig isolert krok blant Samfundet-bibliotekets øvrige besøkende. Solstad ser litt rådvill ut, men setter seg ned til slutt. Kanskje han ikke synes det selv, men jeg synes han ser malplassert ut blant bøkene – men når det er sagt, ser han ikke egentlig alltid slik ut?

– Også er vi jo på samme forlag, legger Solstad til.

– Hva slags forventninger har du til kveldens bokbad?

– Jeg er ikke særlig forberedt og vet ikke hva det skal handle om. Men jeg regner med jeg er kompetent til å svare på det som skal snakkes om.

(Lyd/redigering: Idun Fivelstad)

Hva er det med Knausgård?

Kl. 17.35: I år fylte Dag Solstad 70 år, og feiringen av Norges kanskje mest anerkjente, nålevende forfatter har sett ut til å ingen ende ta. Men på mandag er det tilbake til striskjorte og havrelefse – i alle fall i teorien.

– Ja, da skal jeg sette i gang. Nå har jeg tid.

– Jaså? Du har planlagt noe for en ny bok?

– Nei, jeg har ikke planlagt noe. Men jeg har en idé som jeg fikk for en fire-fem måneder siden, som jeg ikke har sett på siden da. Den skal jeg se på på mandag. Men jeg blir ikke lei meg hvis den er dårlig, jeg har blitt vant til å kaste ideer. De fleste ideer er jævla dårlige.

Foto: Eirik Indergaard, Under DuskenMED AVSTAND OG DISTANSE: Genierklærte Solstad har slått opp en beskyttende paraply over seg i sine eldre dager. – Jeg har sett for meg at det vil bli snakk om norsk litteraturs tilstand i kveld. Har du noen formening om hva som er essensielt i dagens litteratur?

– Eeh, jeg tror, nei, men, mine meninger om litteratur er ikke så interessante. Jeg er en aldrende mann. Nye forfattere ser tendensene bedre, sier han mens han vipper litt fram og tilbake.

Kl. 17:40: – Det er for eksempel ikke interessant å høre hva Dag Solstad mener om Knausgård. Jeg spør heller samtidige, yngre forfattere «hva er det med Knausgård?», fortsetter han.

– Så du er fortsatt interessert i hva som skjer på den litterære fronten?

– Ja, men mer på avstand enn tidligere.

Avstand og distanse . Det virker å være en paraplybetegnelse for Solstad i hans syttiende år. Mens frustrerte Elias Rukla i Solstads roman Genanse og verdighet ikke fikk slått opp paraplyen, gir Solstad inntrykk av å ha slått opp en trygg paraply over seg selv. Ikke at det er noe galt i dét, men med tanke på hvor genierklært han er – er det ikke litt skuffende?

Han forteller at han fortsatt er interessert i fotball, men ikke like mye som før. Er man fra Sandefjord, er man dømt til å heie på byens fotballag. Og han stemmer fortsatt Rødt, «det har jo blitt sånn», selv om han egentlig ikke ser vitsen.

– Ser du for deg at du en dag i fremtiden vil oppdage noe helt nytt, få et helt nytt perspektiv?

– Min kollega Kjartan Fløgstad skriver noe bra om det der i Fyr og flamme . Hovedpersonen ligger på sykehuset, og drømmer om at rullegardinen skal fyke opp med et smell, og at verden bare skal strømme inn gjennom vinduet.

Får flyskrekk under romanarbeid

Kl. 17:45: Det er mange år siden Solstad ble en litterær karakter. Det er ingen vits i å late som om han fremstår som annet enn en gåte – en godt innpakket intellektuell som kanskje bare kan åpnes av noen fra en annen verden. Eller kanskje av kona, Therese Bjørneboe, som han tidvis tilbringer mye tid med på Veierland – i Jens Bjørneboes gamle hjem.

– Jeg har alltid opplevd den øya som så idyllisk. Så leste jeg i Aftenposten at det var en voldsom, lokal konflikt om boplikten, der motpartene fløy i tottene på hverandre?

– Det der var et typisk eksempel på at når media skal gjøre en sak objektiv, lage «to stridende partner», blir det falskt. De fleste der ute vil ha boplikt, og så er det en del som ikke anerkjenner den.

Solstad blir litt engasjert. Å fylle 70 år forandrer kanskje ikke så mye, tross alt, og i likhet med da han var i 20-årene ville det vært en tragedie hvis flyet han satt i datt ned under arbeidet med en roman.

– Det hadde jo vært forferdelig å dette ned når man nesten var ferdig. Nå kan det jo på en måte falle, da, mer symbolsk, sier han og refererer til alderen.

Kl. 17:50: Solstad og fotografen beveger seg ut på baksiden av Samfundet for å ta bilder, der Anne B. Ragde tilfeldigvis står og røyker. Praten mellom de to er lett og hverdagslig – et bevis på at Solstad hadde rett angående forholdet dem imellom.

– Det blir spennende å se hvor mange som kommer, da, sier Ragde til sin kollega.

Pause

Kl. 19.00: Det kommer en del, ikke til å fylle hele Storsalen, men det er ikke så langt unna. Den siste timen har ikke vært særlig spennende: Solstad og Ragde har forsvunnet sammen med presseansvarlig, jeg har ventet i Storsalen sammen med fotograf og et par fra Radio Revolt, før Solstad og Ragde vender tilbake, denne gang med Olaug Nilssen og til applaus.

Foto: Eirik Indergaard, Under DuskenBØTTEBALLETT: Olaug Nilssen snakket mest om husarbeid. Bokbadet skal vise seg å være en blandet opplevelse. Olaug Nilssen snakker nesten bare om husarbeid og ingen ting om litteratur, mens Anne B. Ragde blander humor og refleksjon på sitt sedvanlige, inkluderende vis. Skribent og stipendiat i nordisk litteratur Kristoffer Jul-Larsen, i dag ordstyrer under bokbadet, fungerer mest som en brems, og lykkes ikke helt i å vekke engasjementet blant publikum. Paret foran meg snakker seg imellom hele tiden. Hva snakker de om? Hvem faen er det som drar på bokbad uten egentlig å ville høre på? Det er ti ganger så provoserende som folk som snakker på kino, selv om jeg ikke hører hva paret sier. Jeg mistenker at både disse og flere andre publikummere har kommet av en slags tvungen kulturell plikt.

19.40: Men før Nilssen og Ragde får hver sin runde, har nå Solstad varmet ferdig sin del av stolen. Jul-Larsen på andre siden av bordet og stålampen fikk knappe svar i retur i starten, men etter hvert løsnet det og Solstad har snakket om både sin forfatterdebut og feminisme.

Foto: Eirik Indergaard, Under DuskenJOVIAL RØYKER: Anne B. Ragde blander humor og refleksjon på sitt sedvanlige vis. Han har også fortalt om hvordan han skjelte ut en billedkunstner forleden, eller «ikke skjelte henne ut, det gjorde jeg vel kanskje ikke, men jeg kom med bitende kritikk» fordi hun hadde engelske titler på maleriene sine.

– «Det kan du vel gjøre når du blir berømt», tenker jeg da, humrer han i mikrofonen.

Det norske språket er Solstad både tilhenger og avhengig av, men han avslutter med å trekke seg litt tilbake i observatørrollen igjen. Noen nasjonalistisk nordmann vil han ikke være.

– Jeg vil ikke være en «supporter», ikke bruke symboler. Jeg har aldri likt det derre i Holmenkollen, veiving med flagg og det der.