Gravrøving på høyt nivå

Tekst: Mikkel Berg Strømstad, Radio Revolt

Det fantes de av oss som var unge på midten av 90-tallet. De av oss som lot kløkt, tålmodighet og god gammaldags eventyrlyst styre hvilke spill vi brukte de sårt oppsparte pengene våre. Det fantes de av oss som spilte spill der hver eneste feilkalkulering, eller minste mengde med uflaks, førte til fall og hjerteskjærende skrik (fallskrik). Men til tross for timene med klatring, hopping og klønete kontroller, endeløse fakler som må tennes for å i det hele tatt se noe og alle de søvnløse nettene takket være mengder med nærmest uløselige oppgaver. Alt dette til tross, var dette en av favorittspillseriene mine. Og de har startet serien på nytt, og kalt det nye spillet for “Tomb Raider”.

Dette er tiende spill i serien, og det er nå gått 10 år siden Core Design ga spillserien over til Crystal Dynamics. Crystal Dynamics og Square Enix fant derfor ut at det var på tide å starte historien på nytt, rett og slett.

Lara Croft er nå 21 år gammel, og på ekspedisjon for å finne det tapte japanske kongeriket Yamatai, som en gang ble styrt av soldronningen Himiko. Skipet deres forliser ved en øy i The Dragon’s Triangle, en havregion 60 nautiske mil sør for Tokyo. Lara må nå gjøre sitt for å overleve og finne igjen de få overlevende blant følget sitt på en øy bebodd av et mystisk og brutalt kult. Det er dermed opp til Lara å hoppe, løpe, klatre og skyte seg gjennom øst-asiatisk fjell- og øylandskap.

Historien er en smule uoriginal, en kombinasjon av kult og bermudatriangel, men jeg lar det gå fordi spillet i seg selv er så fantastisk bra. Der de første fem spillene krevde en kombinasjon av mestring og flaks for å takle å løpe, krabbe og klatre, framstår kontrollen i Tomb Raider som intuitiv og samarbeidsvilling. Spillet er veldig pent å se på og områdene du må utforske veldig god designet. Kombinasjonen av av god grafikk og estetikk gjorde at jeg på flere tidspunkter tok meg selv i å bruke ekstra mye tid på å utforske, eller bare stå og se på, landskapene jeg kavet meg gjennom. Dette gjør landsbyen bygd inn i klipper, hulen full av gasslommer, stearinlys og hodeskaller, templene på fjelltoppene og radiotårnet jeg måtte klatre opp i til ekstra minneverdig.

Og ikke bare er stedene minneverdige, men også situasjonene spillet hiver deg uti. Jeg har, foruten å klatre til topps i et radiotårn så høyt at Far Cry 3 kan gå og legge seg, svømt nedover en foss, klatret under broer, paraglidet gjennom tretopper, forsvart meg mot ulver mens jeg har sittet fast i en bjørnefelle, løpt gjennom brennende bygninger, og faen heller, så kult det har vært!

Problemet er, at uansett hvor kult og spennende dette spillet er å spille, er det rett og slett altfor lett. Det finnes knapt en utfordring i det! Mye av det kan skyldes på et veldig unødvendig XP-system og oppgraderinger som gjør det vanskeligere å dø og lettere å skyte. I tillegg kan det skyldes på den forbanna Q-knappen, som gjør at alt blir grått, og som får alle viktige gjenstander til å lyse gult!

Tomb Raider er et sånt spill du altfor raskt kommer deg gjennom, men som du må spille bare én gang til. For selvom utfordringen er svimlende liten, er spillet nervepirrende spennende, og trangen til å finne hver eneste gjenstand tapt for menneskeheten stor. Du vil alltid lure på hva som skjuler seg på hver eneste fjellhylle og hule, og Tomb Raider får derfor fra meg et rungende 8 av 10!