Kitchie uten krutt

Konsert

Kitchie Kitchie Ki Me O – Storsalen – 28. oktober

For de som har sett Kitchie Kitchie utfolde seg på en scene tidligere, var første halvdel av konserten som et slapt håndtrykk når man i utgangspunktet venter seg en hardtslående knyttnevne. For bandet, omtalt som Norges nye supergruppe, leverte ikke varene før halve spilletiden var gått under torsdagens konsert i Storsalen.

Det begynte med funnet av en dronegitar i New York, og resulterte i en standardhevning innen norsk rock da de slapp den selvtitulerte plata tidligere i år. Medlemmene fra band som Kåre & the Cavemen, My Midnight Creeps og Madrugada har ikke gått kritikerne upåaktet hen. Med et lydbilde som befinner seg i skjæringspunktet mellom skitten ørkenrock, vokalbasert soul og mørk 70-tallsjazz, har de posisjonert seg som en av landets mest interessante grupper. Forventningene knyttet til kveldens konsert var derfor skyhøye.

KKKMO åpner forsiktig med låta «It Must Be Real», til saksofonist Dag Stibergs klare toner. Her settes standarden for den første halvtimen av konserten. Gjestebesetningen som bandet turnerte med i sommer, der blant annet Emil Nikolaisen trakterte andregitaren, glimrer med sitt fravær og orginalbesetningen ser ikke ut til å klare seg uten andre enn saksofonisten og kordamene som støttehjul. Den upolerte stemmen til vokalist og gitarist Kloster-Jensen bærer riktignok bandet gjennom første halvdel av konserten, men selv han virker ikke å være helt i slaget denne kvelden. I tidligere konsertsammenhenger har han fremstått mindre som en tradisjonell fronfigur for et rockeband og mer som en bestanddel av en helhetlig pakke, der visuelle effekter og en armada av dyktige musikere har vært i fokus. Det er derimot denne rollen han tar på seg denne kvelden, noe som bidrar til at den første halvtimen av konserten tidvis blir kjedelig.

På tross av at lokalet ikke er fylt til randen, er det umulig ikke å tenke at KKKMO hadde gjort det bedre på en større scene. Eksempelvis er bandets desidert dyktigste og svetteste medlem, perkusjonist Anders Møller plassert bortgjemt i venstre hjørne. En musiker som det alene er verdt å betale en konsertbillett for å se.

Konserten får riktignok et vendepunkt da publikum roper at lyden må oppjusteres, og Kloster-Jensen lydig signaliserer fra scenen. Tidspunktet kunne ikke ha vært bedre, da neste låt ut er feststemte «Next» og et takknemlig publikum begynner å røre på seg. På lik linje med volumet heves energinivået på scenen, og bandet fremstår ikke lenger som en skygge av hva de har vært tidligere. De mestrer derfor å fange publikum i den gjenværende spilletiden.

Den virkelige gjenerobringen av scenen skjer ikke før konserten egentlig er over og publikum roper dem tilbake på scenen, da de spiller låta «Everything Burns». De forlater festen slik et band skal gjøre, på topp. Likevel tok det beklagelig lang tid før de fant tonen.