Kommunistbyråkrati fra helvete!

De færreste fantasier begynner med et ønske om å bli passkontrollør. Papers, Please står dermed fra starten av i stor kontrast til de opplevelsene vi assosierer med spill. Året er 1982 og en seks år lang krig mellom de fiktive østblokklandene Arstotzka (Glory to Arstotzka!) og Kolechia er endelig over. Nå skal grensen gjenåpnes og du har blitt valgt til jobben som passkontrollør. Sjangeren førstepersons-byråkrat er dermed født.

Første dag på jobben er enkel. Slipp inn alle fra Arstotzka (Glory to Arstotzka!) og avvis resten. Denne avslappende tilværelsen kan selvfølgelig ikke vare. Hver eneste dag introduseres nye bestemmelser om hvilke papirer som kreves og hvilke nasjonaliteter som skal slippes inn. Før du vet ordet av det drukner du i et hav av pass, visum og arbeidstillatelser. Det blir mye å holde styr på, og i bakhodet har du alltid tidspresset. Du får betalt per person du prosesserer korrekt og blir trukket i lønn for hver feil du gjør. Hjemme har du en familie på fire som skal ha husly, mat og medisiner.

Forsøket på å humanisere konsekvensene av å mislykkes er en god idé, men blir dessverre ikke tatt langt nok. Familien din blir kun representert av navn som kone, sønn, svigermor og tilknyttingen du får til dem blir dermed liten. Spillet er fortsatt under utvikling, så vi får håpe dette er et av elementene som blir utdypet.

Konflikten utvikler seg fort til å bli hvilke detaljer du skal ta deg tid til å se på. Alle uoverensstemmelser i dokumentene, som for eksempel at personen som klart er en kvinne står oppført i passet sitt som mann, må pekes ut. Går du nøye gjennom all informasjon vil du kun kunne prosessere en håndfull mennesker i løpet av dagen og du vil ikke kunne forsørge din familie. Velferdsstaten i Arstotzka (Glory to Arstotzka!) er enda ikke oppe og går så du er for øyeblikket helt på egen hånd som eneforsørger.

Hvis du derimot skynder deg gjennom dokumentene vil du i teorien kunne tjene mer penger. Dette er utrolig fristende siden mye av den grunnleggende informasjonen, som utløpsdato, kjønn og høyde oftest stemmer. Men når du da gjør en feil vanker sanksjoner i form av alt fra et litt surt brev til en selvmordsbomber. Det å konstant måtte balansere disse bekymringene er mildt sagt slitsomt og du begynner fort å assosiere musikken som spilles på starten av hver spilldag med kaldsvette og stress.

Menneskene du møter har i tillegg ofte en unik historie du må ta stilling til. Når en kvinne hevder å være utsatt for menneskesmugling og du må ta avgjørelsen om du slipper inn mannen ansvarlig eller ikke er dilemmaet klart. Avviser du han vanker en bot og det er familien din som får svi. Hvem prioriterer du; en fremmed eller dine kjære? Personlig valgte jeg mine kjære og kunne dermed lese i Arstotzkas eneste avis (Glory to Arstotzka!) et par dager senere at flere prostituerte var blitt drept i hovedstaden. La oss antar at de to hendelsene var urelaterte.

Disse moralske prioriteringene vanker det flere av. Innbyggere fra den tidligere fienden Kolechia vil også emigrere. Disse har en en lei tendens til å både smugle narkotika og sprenge seg i luften. Det siste betyr i ditt tilfelle en brå slutt på arbeidsdagen og ingen mulighet til å tjene mer penger. Resultatet er at man gjerne tar en ekstra god titt på Kolechianeres papirer og har en lavere toleranse for å utsette dem for noen ikke så tilfeldige kroppsvisitasjoner. Jeg er ikke rasist, de folka bare er sånn. Lover.

Papers, Please er et perfekt eksempel på hva spill kan oppnå. Forståelsen man kan få ved å ikke bare bli fortalt om en situasjon, men oppleve den (eller ihvertfall en simulering av den) er stor. Jeg tror andre, ikke-interaktive medier ville slitt stort med å oppnå det samme. Det at Papers, Please kan få selv en selverklært multikulturalist og feminist til både å ignorere ofre for menneskesmugling og aktivt diskriminere på bakgrunn av etnisitet sier sitt. Nå må jeg gå og gråte litt i et hjørne.

Glory to Arstotzka!

Papers, Please kan lastes ned her.