Kråkevik kritiserer oss

Kjære landsmenn - Trøndelag teater - 2. mai

Med forestillingen “Kjære landsmenn” gir Herborg Kråkevik et skråblikk på Norge. Vi blir presentert for både negative og positive sider ved ved landet vårt, og hun lar oss le gjenkjennende av oss selv og våre egne særegenheter. Lik innledningen til “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” blir vi fortalt at vi snart skal få møte Danmarks norskeste, men hun vi får møte når lyset kommer på, er langt fra et glansbilde av det norske. Allerede her får nordmenn et lite spark i siden for hvordan vi oppfører oss i utlandet.

På en scene med kun skrivepult, barskap og en postkasse står Kråkevik med det ene beinet i høye slagstøvler og det andre i høyhælte, rosa sko. Hun tar tid til seriøse samtaler, men publikum får ikke lange pausen før neste latterkule, og hun oprettholder balansen mellom det seriøse og det humoristiske gjennom hele forestillingen.

Kråkevik forteller på lettfattelig dansk at hun falt for Danmark på grunn av den lett tilgjengelige champagnen og det store utvalget av dagligvarer. Tenke seg til at det finnes tyve slags leverpostei på Brugsen mot bare to på Rema!

Med glimt i øyet gir Kråkevik liv til ulike arketypiske personligheter fra det ganske land. I Noas robåt prøver hun å samle opp flest mulig dialekter slik at bokmålsbølgen ikke skal ta overhånd. Blant annet den tøffe karmøyværingen og den sparsommelige sunnmøringen. Det er imponerende hvor fort hun bytter mellom de forskjellige dialektene, og som den dårlige dialektkjenneren jeg er, rekker jeg ikke å gjenkjenne alle.

Av de ulike parodiene og karikaturene hun er innom, er blant annet nyhetsanker Ingvild Bryn. Hun gjør narr av Nrks nyhetsprioriteringer og nordmenns “jeg vil ha en diagnose”-syndrom. På mesterlig vis lar hun parodien av det nervøse pinnsvinet Ludvig fra Flåklypa gli over til en parodi av Kongen. I rollen som Mette Marit inviterer hun til julemiddag på Slottet med Sørlandschips og gin. Her får også Märtha, med sine trykktunge stavelser, prøvd seg på juleevangeliet. Det er godt å vite at det ikke bare er jeg som oppfatter dem på denne måten.

Det kan være jeg ikke har satt meg godt nok inn i det norske galleriet av personligheter, men det er noen parodier som går meg hus forbi siden jeg ikke aner hvem den parodierte er.

Et av høydepunktene i forestillingen er sketsjen der hun setter Norges alkoholpolitikk i søkelyset. En italiener er på jakt etter rødvin, mens en engelsktalende østlending prøver så godt han kan å forklare hvorfor det ikke er mulig å kjøpe alkohol på supermarkedet etter klokka åtte, selv om butikken fortsatt er åpen.

Også musikalsk imponerer Kråkevik. Hun fremfører norske klassikere arrangert av Kjetil Bjerkestrand med klokkeklar røst. Det er så vidt at ikke hårene reiser seg av og til. Hun avslutter forestillingen med drill og en sart versjon av “Ja, vi elsker”. Alle trådene som er tatt tak i i løpet av forestillingen samles opp om at vi nordmenn er heldige som bor i Norge.

Herborg Kråkevik leverer. Forestillingen er morsom, men samtidig til ettertanke.