Kunstner med koder

Vi sitter ved et bord i kafeen på Rockheim. På kuben som rager over bygget flyter et programmeringskunstverk over lcd-skjermene. Mannen bak verket er Marius Watz. Lysene skifter fra blåtoner til lilla. Han ser ut vinduet på verket.

– Den fargevarianten der, den ble skikkelig knæsj!

Innefra kan vi se kuben både på siden av bygget og over oss. Vi sitter nærmest inne i en del av verket, så nær at strukturene ikke kan skimtes, men at fargene blir desto mer framtredende. Lyset i rommet endres med verkets overganger.

– Det er jo tøft å se hvordan det tar over bygget, sier han.

Det er ikke første gang Watz har fått verkene sine utstilt i storslått skala. Flere av arbeidene hans har prydet bygningsfasader og store skjermer på sentrale steder. Det mest oppsiktsvekkende stedet er kanskje en av skjermene i Times Square, der en finansreklame Watz sto bak ble vist i morgentimene mens traderne fylte gatene.

– Jeg har aldri sett de reklamespottene på tv før. Ikke ser jeg på finans-tv, og ihvertfall ikke klokken seks om morgenen, sier han.

Han ler.

– Men akkurat de på Times Square fikk jeg med meg!

Selvlært

Watz flyttet fra Norge like før han fylte tredve; først til Berlin, deretter til New York. Før det hadde han arbeidet lenge med design i Norge, men fant etter hvert ut at trangen til å jobbe kunsterisk ble viktigere enn å arbeide etter kundebestillinger.

– Det ble vanskelig å «lure» norske kunder til å gjøre de tingene jeg var interessert i, sier han.

Ønsket om å utarbeide og utvikle egne ideer uten å måtte forsvare dem ble drivkraften til å satse på kunsten.

– Jeg vil ikke si at det var en midtlivskrise, men det var et veldig bra tidspunkt. Da jeg flyttet til Berlin var det andre gang jeg skiftet kurs fullstendig.

Som tyveåring droppet nemlig Watz ut av informatikkstudiet.

– Informatikk tok alt jeg opplevde som kreativt og spontant ved programmering, og gjorde det om til en pedantisk øvelse i optimalisering og korrekthet. Jeg hoppet av fordi det var fryktelig kjedelig, sier han og ler.

Digital letthet

Til tross for at han ikke har noen utdannelse er det likevel ikke tvil om at Watz har lyktes som kunstner. Han har et galleri i Berlin, og en rekke ulike oppdrag og samarbeider bak seg.

– Jeg jobber med mange forskjellige uttrykk. Alt fra animasjoner, arbeider som vises på fasader, trykk og live performance, sier Watz.

For ham blir programmeringen mer et verk i seg selv enn et verktøy. Prosessen er viktig når man jobber med et medium der en programkode kan genere utallige variasjoner av verket.

– Det er en slags oppdagelsesprosess. Av og til får du en bug som ser mye bedre ut enn det du hadde planlagt.

Det er mangelen på motstand i digitale medier som har gjort Watz interessert i bruddene prosessen kan medføre.

– I det digitale er det veldig lett å lage en million bilder. Det er veldig lett å ta 200 fotografier på ferie, men da blir hvert bilde egentlig meningsløst, fordi det er så vanskelig å sortere de. Så utfordringen er å ta de ti gode bildene – eller rett og slett være veldig flink til å sortere.

Selv gjør Watz litt av begge deler. Mens sekvensbaserte projisjoner som den stadig skiftende Rockheim-kuben viser et større spekter, innebærer liveopptredener og de fysiske objektene en større grad av utvelgelse.

– Jeg har begynt å lage ordentlige 3D-objekter av verkene. Når de overføres til det fysiske, får de en mer organisk kvalitet, hvor det plutselig kan oppstå ting som er uforutsette.

Det er denne jakten på de organiske prosessene som opptar Watz mest for tiden.

– Men det er bare akkurat nå. Glassblåsere er jo uansett de mest macho kunstnerne, sier han.