
– Litteratur skal være deilig og medrivende!
Tore Renberg er middelklassesønnen som leker med de kule gutta, men han er ikke mannen som elsket Yngve.
Tirsdag kveld er det duket for Bokbar på Klubben i regi av Kulturutvalget. Forfatter Tore Renberg skal i samtale med Radio Revolts Kristine Fredriksen prate om Kaizers Ochestra og en ny bokidé, men aller mest om Jarle Klepp.
Tore Renberg er liten av vekst, men stor i kjeften, og det han mangler i høyde tar han igjen i sjarm. Anekdoter om kjendisvenner, farens alkoholproblemer, røyking av p-piller og undring over livets store spørsmål for 15-åringer: om dette med fitte og kjærlighet i én og samme dame bare en myte, gjør tirsdagens Bokbar til en nær og personlig affære.
– Det skal komme tre romaner nå. De skal henge sammen, og ingen av dem skal handle om Jarle Klepp!
Med et rampete uttrykk i ansiktet utdyper han:
– Den første skal handle om trashfolk som liker skrekkfilmer og pornografisk horror.
(Lyd/redigering: Idun Fivelstad/Radio Revolt)
Renberg er verken Klepp eller Knausgård
Jarle Klepp er hovedpersonen i romanen Mannen som elsket Yngve , Renbergs gjennombruddsroman. Med en råskap bare 17- åringer kan tillate seg skildres tre uker i Jarle Klepps forelskelse i en klassekamerat, og i Jarle fant Renberg endelig sin stemme.
– Det var min fortelling, og bare min. Jeg måtte fortsette å skrive om disse karakterene, sier Renberg.
Ti år, fire bøker og tre filmer senere er han fortsatt ikke ferdig med Jarle.
- Er du og Jarle Klepp samme person?
– Nei, svarer Renberg bestemt.
– Men det er mange likhetstrekk. Vi skrev begge mellomfagsoppgave om Marcel Proust, vi gikk på Katedralskolen og vi har begge alkoholiserte fedre.
I det han kommmer inn på faren, får han et alvor over seg han tidligere ikke har hatt.
– Pappa drakk for mye sprit, så enkelt er det. Den uroen det skapte har vært en drivkraft i skrivingen min. Han var på samme tid både en fantastisk mann og en mann som ødela deler av oppveksten min.
Selv om Renberg trekker veksler på sitt eget liv, vil han ikke sidestilles med Knausgård.
– Knausgård har sitt eget liv som emne for sin skriving, jeg en fiksjonens mann. Men jeg innrømmer gjerne at jeg blir inspirert av eget liv. To ting har likevel Knausgård og jeg til felles, vi røyker og vi deler den samme nådeløse forfatterambisjonen.
Kjendisparty
Knausgård er imidlertid ikke den eneste kjendisvennen til Renberg.
– Jeg skal hilse fra Jan Ove Ottesen, jeg tekstet med ham istad.
Sammen har de skapt «Sonny», en musikal basert på Kaizers Ochestras egne tekster. Renberg forteller at samarbeidet startet med at Ottesen kom tuslende en dag.
– Eller nei, den mannen tusler aldri, han kom med kamelskinnsfrakk og stylet hår. Han er forresten veldig høy! Alle er høye i det bandet, det hadde sett festlig ut om jeg spilte der.
Renberg er kanskje ikke i bandet, men han får leke med de kule gutta, og «Sonny» er kritikerrost og har solgt for fulle hus.
Nå for tiden henger han med Knausgård og Ottesen, men i skolegården på Katedralskolen var det andre impulser som rådet. På gymnaset møtte han Kristoffer Joner og Aslak Sira Myhre, og forteller at han ble påvirket av de to sterke karakterene.
– Joner var skuespiller og steinerskolegutt. Han lærte meg å gå med frakk og å røyke. Så var det Aslak, han så ut som Synnøve Solbakken og røyka enda mer. I tillegg var han kommunist og påstod at han var blitt utsatt for overvåkning.
«Helvetes forpulte Adressa»
Opphavet i middelklassen er viktig for Renberg. Han ser med skrekk tilbake på tiden da han rotet seg inn i et «akademisk villniss» på universitet, der regelen var at desto mer komplisert tekstene var, jo bedre.
– Leste jeg en lett bok, tenkte jeg den var dritt. Så gikk det opp for meg, jeg skjønte at det hadde gått for langt og tenkte «Faen ta! Litteratur skal være deilig og medrivende!»
At Jarle Klepp-elskere strides om hvilken av bøkene som er best, er noe Renberg er fullstendig klar over. Selv vil han ikke si hvilken som er hans personlige favoritt, men påpeker heller at alle bøkene er unike på sin måte.
– Det må være fremgang, noe nytt må skje i hver bok, sier han.
I siste bok er det lite ytre handling, Jarle Klepp vender seg innover.
– Det er en slags forsoning med min far, skrevet i jeg-person.
Jarle Klepp-serien har hittil fått strålende kritikker, men denne gangen er anmeldelsene mer varierte.
– Jeg fikk griseslakt av både Dagbladet og den helvetes forpulte Adresseavisa, meddeler han til synelatende irritert, men likevel med et smil om munnen.
Tore Renberg er kanskje ikke Jarle Klepp, men de to er unektelig like i språkføringen.