Lyder på egne premisser

– Fremdriften til band i Trondheim er jævlig dårlig i forhold til band fra andre steder i landet. Trønderband må løfte på sløret og sette seg klare mål.

Plateprodusent Jens-Petter Wiig er med i en paneldebatt som tar for seg det sentrale rundt Trondheim Calling – hvordan man skal dyrke og eksportere artister fra Trøndelag. I en sal dominert av tomme og røde seter, sitter Karl Gøsta Klaseie alene på fjerde rad og noterer.

– Jeg trodde dette var hovedattraksjonen i dag, hvisker Karl idet han ser ut over den knapt halvfulle salen.

Skitne Converse stikker ut av en trang dongeribukse. Bena i kryss. Den rutete skjorta er halvåpen og henger på den slanke kroppen hans. Han drar hånda gjennom jugend-sveisen mens han følger foredraget. Karl er 21 år, fra Eidsvoll og studerer musikkteknologi ved NTNU. Om noen år kjenner du kanskje igjen fjeset hans – såfremt bandet han er gitarist, produsent og låtskriver for, The Avalanche, velger de riktige veiene. For det er mange veier å velge mellom og ikke alle fører deg til Rom, eller i dette tilfellet – det store publikum. Karl er her for å lære hvilke veier som finnes og hvilke det er lurt å følge. De tre andre bandmedlemmene er på Samfundet og forbereder en konsert med et annet band de er med i. Branding og bransjesnakk er uansett ikke deres førsteprioritet.

Ekspress suksess

– Etter at vi ble kåret til Ukas Urørt på P3 har vi fått mye positiv respons og vi måtte raskt finne vår plass i musikklandskapet, sier Anja Lauvdal, som trakterer tangentene.

Bandet har kapret et bord i mylderet av musikkengasjerte mennesker som oppholder seg på Brukbar og Byscenen denne helgen. Et raskt overblikk bekrefter at Trondheims kreative sjeler er samlet, om enn med ulike mål for øyet.

– Vi ble litt tatt på senga, da vi i løpet av én dag måtte definere hvem vi var, sier Karl.

En engasjert produsent og like musikalske preferanser var det som førte de fire bandmedlemmene sammen i The Avalanche. Tre av medlemmene, Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck, Hans Hulbækmo og Anja spiller i tillegg i trondheimsbandet Your Headlights Are On. De møtte Karl i studioet hans, Greener Productions, da de spilte inn sin debutplate som slippes i mars. Karl hadde laget noen låter som han presenterte for dem. Låtene fenget, og i oktober stod de igjen i studio sammen, denne gang som The Avalanche.

– Vi henter mye inspirasjon fra shoegaze-band som My Bloody Valentine og Sonic Youth, men vi definerer ikke nødvendigvis oss selv som et shoegaze-band.

De er usikre på hvilken sjanger som beskriver dem best, men mener «støypop» er den mest dekkende betegnelsen.

Forventninger

The Avalanche har ingen bevisst strategi eller målsetting. Når vi spør Anja om hvordan de planlegger fremtiden til bandet, lener hun seg tilbake i stolen og krysser armene. Hun gir tydelig uttrykk for at dette bransjesnakket er noe hun ikke er interessert i.

– Vi er hundre prosent genuine. Det å levere et godt produkt betyr mye mer for oss enn omtale av det vi gjør. Mange band går i fella med å få mye promotering før de er helt klare.

Samtalen dreier inn på musikken, og stemningen som for et øyeblikk siden var noe avvisende, har med ett tatt seg opp.

Kontrastene til budskapet i Trondheim Calling tydeliggjøres. I to dager har vi hørt på managere, bookere, produsenter og promo-folk om hvordan trønderband må ta tak for å bli salgbare. Artistene vil derimot ikke selges – de vil helst utvide sin musikalske horisont. Heida er et eksempel på dette, som til vanlig spiller tuba, men har debutert som bassist med The Avalanche.

– Hun er veldig musikalsk, så det gikk raskt for henne å lære seg et nytt instrument, sier Anja, og vi aner en liten stolthet i stemmen hennes.

Bandet forteller at det går veldig mye tid til musikk, men at ikke all tiden kan brukes på The Avalanche. Trommisen Hans spiller for eksempel i fjorten band.

– Fremtidsplanene våre nå er bare å øve mye for å levere til forventningene. Jeg synes det er sinnsykt koselig at folk liker det vi gjør, og da er det kjipt om bandet bare blir en hype, legger Anja til.

Lysten til å spille på Trondheim Calling var utløsende faktor for at bandet gikk i studio og laget demoene. Muligheten til å opptre på en så proff arena som Trondheim Calling er veldig viktig for dem. Gode scener med fin lyd og bra publikum. De gleder seg til å jobbe med The Avalanche, utvikle det til å bli et godt uttrykk.

Oppmerksomheten de har fått rundt bandet betegner de som å ha fått en badehette tredd over hodet. Hans føler at de ikke er klare for å presentere seg selv helt enda, og gjerne skulle hatt tid til å øve mer sammen.

– Men vi må bare hoppe i det, sier Karl.

Begrensede muligheter for satserne

Karl løper fra den ene konserten til den andre, men gir litt slipp på sin vanlige «coolness» når han snakker om manglene i Trondheims musikkmiljø. Han høyner stemmen, det er tydelig at det er et tema han brenner for – om det ikke er ølen han har i hånden som er årsaken, da.

– Problemet med Trondheim er at alle skal likestilles og ha like muligheter, når ikke alle har like visjoner og behov. Støtten for småband er god, men hvis noen vil satse med bandet sitt så er det ikke noe tilgjengelig apparat.
 Han forteller at det er vanskelig å få øvingsrom om man skal øve mer enn to dager i uka. At det er mangel på opplæring og et støtteapparat rundt band som satser. Dette er noe som flere band i studioet hans også har etterspurt.

– Det er veldig mye snakk om eksport, men om det skal eksporteres så må det jo være bra. Det kunne vært mange flere bra band i Trondheim om apparatet hadde vært der.

Med apparat mener Karl ikke bare øvingslokale, men også å ha kanaler for å gjøre artister bevisste på at de må forberede seg til konserter.

– Å spille konsert er veldig forskjellig fra å øve sammen. Apparatet må lære band hvor utrolig gjennomtenkt man må være i alt man gjør, fra konserter til promotering.

Han føler mye av det han har etterspurt er tilgjengelig på Trondheim Calling, men sier trondheimsartistene må kjenne sin besøkelsestid.

– Jeg er så sykt skuffa over hvor dårlig oppmøte det har vært på foredragene, det er enormt mye info her, mye å lære. Den kunnskapen jeg har savnet, den er her.

Han synes Trondheim Calling legger godt til rette for at artister skal kunne utforske ukjent terreng.

– De må faktisk møte opp for å lære.

To kunstnersjeler

Det er en halvtime til snøskredet, The Avalanche, for første gang skal velte utover publikum, men trommisen Hans og bassisten Heida fremstår totalt uanfektet. Paret, som skal gifte seg til sommeren, utstråler en slående likhet. Begge sitter fremoverlent og tegner på hver sin avis som ligger foran dem på et rotete bord backstage. Heida fikler med håret og prøver å feste det bak en spenne, mens hun tilsynelatende formulerer det hun skal si.

– Vi jobber med kunsten: musikk. Den kommersielle delen, å tjene penger og sånn, er ikke noe vi bryr oss om. Vi har bare lyst til å utvikle oss som musikere, og synes derfor det er spennende å holde på med flere, varierte prosjekter, sier hun og slutter å tegne på papiret et øyeblikk.

Hans og Heida føler begge at utviklingspotensialet er stort. Hans eksemplifiserer med at han ikke engang hadde hørt om sjangeren shoegaze før Karl introduserte dem for det.

– Jeg hadde hørt om det, men det er vel fordi jeg er en del eldre enn deg, ler Heida ertende.

Klokken er 22.55 og bandet skal stå på scenen om fem minutter.

– I Your Headlights Are On har vi blitt fortalt at vi burde pynte oss litt på scenen. Det var vi ikke så flinke til før, så det tok vi til oss fordi vi synes det er fint. Dette er første gang vi står på scenen med The Avalanche, så image er ikke noe vi har tenkt på. Jeg vet ikke helt hva jeg skal ha på meg engang, sider Heida.

Hun slipper pennen ned på avisen, setter seg opp i stolen og ser overrasket på Hans.

– Hvor er bassen? Hey! Jeg har ikke tatt den med!