Men livet lever

Jon Fosse oppsummerer med Kveldsvævd sin frittstående triologi om Asle og Alida, de unge elskende som lever i førindustriell tid i nærheten av Bjørgvin, et tidligere Bergen. Der vi i bok to, Olavs draumar, mest fulgte Asles vandring, og ulykke ved en dagstur til Bjørgvin som ender med henging, er det Alida vi får følge videre i Kveldsvævd.

Forbi døden

Vi følger Alidas historie gjennom datteren Ales, som selv har blitt gammel. Stadig ser hun moren sin. «Og så ser ho Alida, mor si, der ho sit i si stove der i Vika nett slik Ales no sit i si stove og så ser ho at Alida reiser seg, langsamt og stivt, og går langsamt, med stutte steg, bortover golvet, men kvar går ho?»

Samtale og kontakt på tvers av døden skjer gjennom store deler av boka. Som enke støtter Alida seg på den døde Asle i møte med Åsleik og sitt nye liv med ham. Han tar både henne og sønnen hun har med Asle til seg. «Og Alida spør Asle om kva han meiner og han seier at det er vel best at ho blir med Åsleik, for kvar skal ho vel elles gjere av seg, seier han, både for henne og for vesle Sigvald er no det vel det beste, seier han».

Slekt skal følge slekters gang

Jon Fosse skriver slik bare Jon Fosse skriver, gjentakelse og flyt legger seg over historien som på bare 59 sider fletter sammen trådene fra triologien. Selv om boken skal kunne leses frittstående går du nok glipp av noen lag om du ikke har de tidligere bindene under huden. Vi settes ikke til vegg med spørsmålene om Asle er rettferdig hengt, skyld eller ansvar for ulikhetene tas ikke opp, alt er kjensgjerninger som ruller drønnende forbi. På et vis føles Kveldsvævd som en uungåelig slutt på triologien, allerede i Andvake ligger grunnlaget for det som nå rulles opp, det er skjebne, vår plass i verden og livet selv.

«Og ho merkar vinden, og vinden er Asle, han er der, han er vinden, om han ikkje finst, er han der likevel (…) og Asle seier at han òg finst til i henne og i vesle Sigvald og Alida seier at det gjer han, det skal han alltid gjera(...)»

Om å finne sin plass

Alida driver gjennom strømmen som er livet, hun tar muligheten hun bys, for «kvar skal eg vel elles gjera av meg»? Men trass det som tidvis kan ses på som lammende passivitet, tar hun likevel rorpinnen og styrer seg inn til Vika der hun nå skal bo. «I Vika skal ho og vesle Sigvald bli verande, og kor lenge, nei det er det vel ingen som kan seia noko om, kanskje blir i alle fall ho verande i Vika all sin dag, tenkjer ho, og så tenkjer ho at ho sikkert det blir, at det blir her, i Vika, at ho skal leva sine dagar.» Også sin egen død rår hun over – det sies at hun gikk på sjøen. «Ho gjekk på sjøen, sa dei». Og datteren følger til sist sin døde mor. «Og alt er berre Asle og Alida og så slår bølgjene over Alida og Ales går ut i bølgjene».

Sigvald, sønnen til Asle, blir det samme som sin far og bestefar, og her kommer også Fosse selv inn i historien, slik at det hele virker som en slektsgranskning. «Sigvald, han vart spelemann, ikkje mykje anna, men han fekk ei dotter, ein lausunge, og dottera skal visstnok a fått ein son og han heiter visst Jon og skal vera spelemann han òg og så skal han visst ha fått gjeve ut ei bok med dikt, ja folk gjer no på så mykje, tenkjer Ales».

Folk gjør nå så mye, og mest av alt lever vi og dør vi, og noen kommer før og noen kommer etter. I Fosses verden er det både tungt og lett og evige horisonter.