Nydelig følelseskaos

Tekst: Merete Skogrand

Året er 1989, det heter ikke EU, men EF, og iPod er science fiction. Jarle Klepp går på videregående skole, og over en røyk og sang til en av Raga Rockers' tekster, møter han sin kommende bestevenn, Helge Ombo. I håp om å dra damer bestemmer de to seg for å starte band, og Mattias Rust Band er et faktum. Jarle, nydelig tolket av Rolf Kristian Larsen, blir sammen med Kathrine, og livet fortoner seg ganske bra. Helt til Yngve begynner i klassen. Han er den rake motsetningen til de punkspillende guttene med politiske buttons på jakka, men ikke desto mindre interessant for Jarle. Dilemmaet plantes, og illustreres tydelig med pultplasseringen i klasserommet; Jarle med Kathrine ved sin venstre side, og Yngve ved sin høyre.

Parallelt med Berlinmurens fall og at ny verdenshistorie skrives, rives også Jarles følelsesliv opp. Han er forelsket i to personer på en og samme tid, har et anstrengt forhold til sin far, samt at hans mor mister jobben. Det følelsesmessige kaoset som herjer inne i ham, kommer godt til uttrykk gjennom 25 år gamle Larsens gestalting av rollefiguren. Rødtoppen fra Stavanger formidler nyanser av følelser alle har kjent på, men som vanskelig lar seg beskrive.

Helge Ombo, spilt av Arthur Berning, viser også godt spill og står for det humoristiske gjennom sine mange og lange sjelsord-regler, bygget på religiøse skikkelser og kjønnsorgan.

Året er altså 1989, og dette kommer tydelig fram gjennom pastellfarger, kreppet hår og saccosekk. Det er et morsomt og nostalgisk tilbakeblikk som kunne endt i parodifella, men som i stedet bare er med på å sette et søtt preg på filmen.

Mattias Rust Band er nær oppløsning, men en spillejobb bringer besetningen sammen igjen. På Folken i Stavanger ljomer «Fittesatan anarkikommando» til stor jubel, helt til Helge mister den ene trommestikka og faller av krakken. Konserten er med ett over, og Jarle har opplevd det flaueste i sitt liv. For å bøte på skaden drikker han seg stupfull, og vondt blir verre.

Bildene og fargene i Mannen som elsket Yngve er sterke og flotte. De går i gultoner, og står sterkt sammen med musikken. Stian Kristiansen har regissert et helhetlig og virkelig univers, som jeg ikke ville ut av da en time og trettini minutter var gått.

Jeg har grått og ledd. Det er vondt og vakkert, og inne i meg herjer et kaos av følelser. Det er fantastisk!