Linjeforeningsvalg har blitt en popularitetskonkurranse

Vårsemesteret er sesongen for linjeforeningers generalforsamlinger der nytt styre velges. Et valg som finner sted på demokratiske prinsipper. Et valg som for mange bærer preg av nervøsitet, engasjement, håpefullhet og sist, men ikke minst, popularitet.

Ja, for det er blitt sånn at popularitet trumfer engasjement i nevnte verv. Og mange tenker at det er slik demokratiske valg arter seg. Nemlig ved at den kandidaten som stiller, må være godt likt av selve folket som stemmer frem det nye styret. Dette er vanskelig å fornekte.

Problematikken oppstår når taktikkeri og valgallianser overkjører kvalifikasjon og engasjement. Valget vinnes på basis av interne avtaler og antall venner i linjeforeningen, ikke på bakgrunn av personlig engasjement.

Det hele minner om en episode fra Paradise Hotel anno 2015. Alliansen lager en nøye gjennomtenkt plan som sikrer et visst utfall – dere skjønner poenget. Og det hele skal fremlegges på en forsamling foran hele studiet. Litt som i de spenningsfylte parseremoniene på «pærra».

Det eneste som skiller en semi-bra episode med pærra og en generalforsamling på vårsemesteret er spenningsmomentet. Det er ikke lenger noe spennende hvem som vinner valget. Det er nærmest satt i stein før generalforsamlingen. Er det sånn vi vil ha det?

Man kan ikke benekte at slike massesuggesjoner og taktikkeri gjør det skummelt for enkeltindividet å stille til valg. Hva har man å stille opp med når en mektig allianse har avtalt å stemme på hverandre?

Det resulterer i at de uten allianse ikke stiller til valg. Linjeforeningsstyret blir forbeholdt de få og er ikke allment tilgjengelig. Alle skal ha en reell mulighet til å bli valgt, men slik er det ikke lenger.

I redsel for å fremstå som moralens høyvokter ønsker jeg i tillegg å påpeke det faktum at det nyvedtatte styret ved generalforsamling får reelle konsekvenser. Vel vitende om at linjeforeninger på Gløshaugen besitter store mengder penger, må en faktisk stille seg kritisk til hvem som skal forvalte disse.

Det er på tide å åpne Pandoras eske slik de gjør på Paradise Hotel, ta et oppgjør med oss selv, ta et oppgjør med hverandre, og besvare spørsmålet ingen snakker om: Skal linjeforeningsstyret virkelig velges på basis av popularitet, eller muligens på kvalifikasjon og engasjement?

LES OGSÅ:  En hyllest til (sommer)kinoen