Uten nedslagsfelt er historien null verdt

Når livet man vier til sin sjelevenn tar slutt, er det kun fortiden man har igjen. Det er kun tilbakeblikket på stundene man en gang hadde: gleder og sorger, minner og historier. Ingen av stundene står for seg selv. De formes og fargelegges, de fortelles ut fra et perspektiv. Utroskap, skilsmisse og kjellerleilighet er en uunngåelig del av romanen til Kyrre Andreassen.

I Andreassens nyeste bok møter man Linda. Hun valgte bort studiene og fant kjærligheten i hjembygden på Østlandet. Hun og Svein, det skulle være dem og dette for alltid. Fort kom også barn og hus, og Linda fant seg jobb i kommunen. Drømmene ble tilsidesatt. Jusstudiene i Bergen ble det aldri noe av.

Tittel: Ikke mennesker jeg kan regne med

Forfatter: Kyrre Andreassen

Sidetall: 400

Forlag: Gyldendal

Tjue år senere er hun fremdeles i bygden, men livet har endret seg. Historien fortelles i retrospekt. Hun forteller i fragmenter og bruddstykker, og romanen fortelles i flytende bitterhet. Om den gangen Svein mistet følelsene for henne, om da hun endte opp i en kjellerleilighet, og om de dårlige relasjonene til eksen, hans nye kjæreste, og til barna sine.

Andreassen griper leseren med rikt språk, tempo og fortettede beskrivelser. Skildringene er detaljrike og bemerkelsene er snedige; atter en gang forekommer Lindas uforsonelige frustrasjon i subtile nyanser.

LES OGSÅ:  Studentkavalkaden: Dragvollrevyen herjet

Den gjennomtrenger historiens overflater med spissfindighet over hverdagens mønster. Ingenting er verre enn den forutsigbare samtalen i lunsjen på jobb, eller Sveins ynkelighet da han var sykmeldt for depresjon – for ikke å nevne den gangen han skulle «finne seg selv» gjennom terapi og svulstig lingo.

Romanen er subtil, men likevel sterk i beskrivelsene. Narrativet drives og skapes av Lindas forsøk på å nøkternt forsvare hennes egen versjon av historien, men det i friksjon med hennes uforsonlighet med en tapt fortid. Sannhetsgehalten møter sitt bristepunkt. 

Om historien er om kjærlighetens dunkle sider, er det også en historie om bygders små strukturer. Alle kjenner alle, alle har en relasjon eller fortid med hverandre. Det handler altså ikke bare om hvordan sladder spres, men om hvilken historie som får seire i fortellingens gang gjennom dalføret. Slik som Linda sier det, er det ikke innholdet i historien som teller, men nedslagsfeltet: «Det er tettere trafikk på Autopartner enn på rådmannens kontor».

Utilgiveligheten hennes for livets sannheter gjør henne smålig, og den kjipe anskuelsen av verden gjør henne lite tiltalende. Bygdelivet og ryktespredningen plasserer likevel det hele i anfektelse. Det samme gjør forholdet vårt til Linda og hennes handlinger.

Boken har språklig ømhet og et øye for det store i det små. Den gir et innblikk i en interessant kvinne, og følelseslivet hennes er brettet ut i sin mangefasetterte form og vegring. Dette står også vis-à-vis bygdesamfunnet og strukturene hun befinner seg i: mennesket og dets rammer. Boken er uten tvil en sjeldenhet. Rydd plass i hyllen.

LES OGSÅ:  Låter til lysere og varmere dager