Når algoritmer går foran kunsten

Musikkbransjen er preget av både avantgarde og kommers. Som kvinne og musiker i bransjen vil jeg dele noen synspunkter om å bruke kropp og sex som salgsmetode.

Kropp og hud på sosiale medier drar mange likerklikk. Disse likerklikkene har ingenting å gjøre med suksessen eller verdien min som musiker. Musikerens verdi kommer fra musikken som blir utøvd.

Musikken og kunstens kjerne er fellesskap, formidling og nyskaping – ikke likerklikk og følgere. Sekunders synlighet i et algoritmestyrt oppmerksomhetsøkosystem skal aldri trumfe substansen i kunsten.

Barn og unge blir påvirket av det de møter på nettet, særlig fra det som frontes i musikk- og kjendisverdenen.

Jenter nede i åtte-årsalderen kjøper i dag retinolserum for å behandle aldringstegn. De formes til å tro at verdien deres ligger i utseendet, lenge før de har rukket å utforske sin egen stemme og talent.

Du kan være en lettkledd og sexy feminist; det ene utelukker ikke det andre. Men å bruke kropp og skjønnhet aktivt som salgsmetode under dekke av feminisme er i mine øyne å undergrave de generasjonene av kvinner som har kjempet, og fortsatt kjemper, for å bli vurdert på bakgrunn av kompetanse og talent.

LES OGSÅ:  Spelle«mann»prisen – musikk satt på prøve

Katy Perry ble sendt ti minutter ut i verdensrommet «for å inspirere kvinner» – mens kvinner i Nasa stille forsvinner fra nettsiden. Symbolikken er ikke til å unngå.

Kvinner er mer enn skjønnhet og kropp; kvinner er ikke til pynt. Det er ikke frigjøring å reprodusere de samme mekanismene som har marginalisert kvinner. Når kvinnekroppen blir et verktøy for markedsføring, selv av kvinner, så lurer jeg på om det egentlig er kvinnefrigjøring, eller bare en ny form for tilpasning til gamle forventninger.

Kvinner skal ha samme friheter som menn. Men det betyr ikke at vi må kopiere menns feilsteg for å bevise vår likestilling. Vi kan gjøre ting annerledes.

Jeg tror ikke at dette bare er en «manns verden», der vi kvinner må spille de få kortene vi er tildelt. Jeg tror at spillet kan endres. At vi kan bygge en bransje der fellesskap, musikalitet og originalitet betyr mer enn kropp og likes.

Jeg er selv en ung kvinne i et mannsdominert jazzmiljø. Jeg føler meg ensom og utenfor til tider. Men jeg har også forbilder som minner meg på at jeg ikke trenger å følge patriarkatets og kapitalismens møkkete fotspor for å lykkes – jeg kan tråkke opp min egen vei.

Det finnes utallige kvinnelige artister som har oppnådd suksess – hva man nå enn legger i det begrepet – ved å la kompetansen og kunsten tale.

Musikk er en av de mest kraftfulle og samlende kreftene vi har, og er sårt trengt i en verden med stadig økende konflikt og uro. Ikke la kunsten bli overkjørt av overflatiske idealer og algoritmer.

 LES OGSÅ:   Mens vi spinker og sparer, går matvarekjedene i overskudd