Rett skriving å skrive feil?

Hun retter særlig kritikk mot lærere og journalister, som hun mener burde være språkets voktere framfor noen, men som i urovekkende stor grad skriver feil.

– Hele nasjonen kan ikke bestå av dyslektikere, selv om det ser slik ut, skriver Sarromaa i kronikken.

Språk engasjerer

Sanna Sarromaa, som har en doktorgrad i sosiologi og cand. polit i politisk historie, har fått merke at språk engasjerer det norske folk. Kronikken ble publisert for et par uker siden, og har blitt delt over 40 000 ganger på Facebook. Noen applauderer og mener det er på høy tid at dette blir påpekt. Andre har latt seg provosere, og mener kritikken er uberettiget.

Hun mener selv man ikke opplever samme grad av språkvansker i Finland.

– Noen sliter selvfølgelig med rettskriving i Finland også, men du finner neppe en lærer som ikke kan skrive riktig. Det er veldig vanskelig å komme inn på lærerutdanningen, og man kommer ikke inn om man ikke kan skrive, sier Sarromaa.

Skriftspråket påvirkes fra alle kanter

Sarromaa mener det muntlige språket bør holdes adskilt fra skriftspråket, og kun brukes når man snakker.

– Jeg er klar over at noen liker å skrive på dialekten sin, for eksempel på Facebook. Når jeg ser det, lurer jeg alltid på om vedkommende er full. Det ser jo ikke ut i skriftlig form, sier hun.

Hun mener man absolutt kan eksperimentere med språket, men at man må kunne de grammatiske reglene først.

– Det er mange diktere og forfattere som gjør det. Problemet i Norge er ikke eksperimenteringen, men kunnskapsmangelen. Folk behersker ikke det å skrive korrekt, mener hun.

Anna Lian, forfatter av Breddefotball-en kjærlighetshistorie og tekstforfatter i Hvabehager mener at språket endrer seg raskere enn før.

– Vi har så mange flere plattformer nå enn tidligere, spesielt med tanke på sosiale medier. Talespråket påvirker skriftspråket, og det er med på å øke farten på språkendringen. Nye ord spres raskere og blir integrert i det norske språket. Ofte er dette engelske ord, som for eksempel «selfie», sier hun.

Hun mener språkutviklingen er uunngåelig, og at det nettopp derfor er viktigere enn noensinne å ha en felles mal som utgangspunkt.

– Det er forskjell på å skrive feil og på å leke med språket. Det viktigste er at man kan språkreglene.

Man må kunne tilpasse seg konteksten, og skrive riktig når situasjonen krever det. Det virker for eksempel svært uprofesjonelt med muntlig språk og skrivefeil i en jobbsøknad, fortsetter hun.

– Norge er ikke unikt

Førsteamanuensis Suzanne Bordemann ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU, er ikke enig i kritikken Saamoraa kommer med.

– Det vil alltid være noen som skriver dårlig og noen som skriver godt, men jeg har ikke inntrykk av at dårlig språk er et grunnleggende trekk ved det norske samfunnet, sier Bordemann.

Bordemann er opprinnelig tysk, men har bodd i Norge siden 1980-tallet. Hun mener at man ser de samme tendensene til språkendring i tysk.

– Det akademiske språket endrer seg kanskje ikke så mye, men talespråket er hele tiden i forandring. Man ser at det er en tendens til å forkorte og forenkle.

Hun sier hun ser en læreprosess i løpet av studentenes utdanningsløp på universitetet.

– Den akademiske skrivingen er noe som for mange læres gradvis. Innhold i oppgaver og på eksamen er nok viktigere enn form. Det er likevel en sentral komponent at innholdet blir formidlet språklig, så man forstår hvordan argumentasjonen henger sammen, sier hun.

– Studentene skriver godt

Førsteamanuensis Lise Rye ved Institutt for historiske studier mener at det språklige nivået på NTNU er høyt.

– Det er selvfølgelig variasjon i språkkunnskapene til studentene, fra det hjelpeløse til det glitrende. Men generelt etterstrebes det en god og riktig språkbruk. Det gis mye akademisk skrivetrening på universitetet, der man begynner med små oppgaver og gradvis går over til større oppgaver som foreksempel å skrive bacheloroppgave, sier Rye.

Professorene Gunnar Foss, Randi Nilsen og Arnold Dalen ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU, er også jevnt over tilfredse med studentenes evne til å bruke språket riktig.

– Hos studentene som studerer nordisk språk og litteratur ser jeg svært få feil. Når studentene kommer på masternivå er det sjelden annen korrigering enn kommafeil som er nødvendig, sier Nilsen.

De er enige om at talespråket endres i større grad enn skriftspråket, men at også det skriftlige påvirkes.

– Mediespråket slår tilbake på skriftspråket. Man drar inn et slags ekspressivt minispråk som også nedfelles i skriften. Hvis man ser på sms-språket, er det nesten som å gå tilbake til telegramspråk,mener Foss.

Trenger et felles holdepunkt

Lian mener det kan virke som at språk og rettskriving har mistet status, og at vi har blitt mer muntlige i skrivingen.

– Når jeg ser dårlig grammatikk lurer jeg ofte på om det skyldes sløvhet. Hvis det faktisk skyldes uvitenhet, så er det bekymringsverdig, sier Lian.

For å forbedre språkkunnskapen i Norge mener Lian at vi må stimulere språkgleden og leselysten så tidlig som mulig. Det er også viktig at lærerne bruker et korrekt språk i undervisningen.

– Likevel må vi forholde oss til den virkeligheten som er nå, og at språket hele tiden forandrer seg. I dagens samfunn er det vanskeligere å navigere mellom alle de ulike arenaene. Derfor er det så viktig at vi har basiskunnskapen som felles grunnlag. Vi må være stolte over språket vårt og ta vare på det, mener hun.