Skyhøye forventninger

Det originale Bioshock fra 2007 er muligens det mest kritikerroste spillet utgitt det siste tiåret. Takket være sin unike verden med en særegen estetikk og en fortelling mange hakk over det som er forventet i spill, holdes Bioshock ofte opp sammen med spill som Half-life 2 og Portal som et eksempel på at spill kan være kunst, uansett hva gamle grinebitere måtte mene. Når oppfølgeren nå et ute seks år senere er forventningene naturligvis store. Kanskje urettferdig store.

En sammenligning mellom Bioshock og Bioshock: Infinite er umulig å unngå, men også høyst relevant på grunn av de mange likhetene. Du kontrollerer nok en gang en karakter med en høyst sviktende hukommelse som blir kastet (bokstavelig talt) fra et fyrtårn inn i et utopisk samfunn ledet av en karismatisk og urovekkende mannsskikkelse med en beinhard ideologi. Som før blir du også vitne til hvordan dette «perfekte» samfunnet på brutalt vis ødelegger seg selv. Som spillet selv innrømmer: «There's always a man, always a lighthouse, always a city.».

I Bioshock: Infinites tilfelle er denne mannen Zachary Comstock. En selvforkynt profet som hersker over den flyvende byen Columbia, hvor man tilber Amerikas grunnleggere som om de var guder. Du er Booker DeVitt, en mann med en mørk fortid, alkoholproblemer og et enkelt oppdrag: finn en kvinne ved navn Elizabeth å få henne trygt ut av Colombia. Booker er langt fra den mest originale karakteren man kan tenkes. Dialogen veksler mellom å være pretensiøs og klisjéfull og fortellingen virker mest fokusert på å imponere ved hjelp av store avsløringer mot spillets slutt. Resultatet blir en historie som bruker mesteparten av sin tid på å bygge opp til disse avsløringene, noe som funker dårlig når de fleste av dem kan sees på milevis avstand. Det blir «The Prestige» eller «Memento», men uten finessen.

Bioshock: Infinites store styrke ligger derimot i dets miljø. Året er 1912 og det flyvende underet Colombia er en fantastisk blanding av art deco og steampunk som til tider tar pusten fra deg. Stilen tar seg også mange friheter fra virkeligheten, noe som er et forfriskende avbrekk fra de fleste spills fokus på hyperrealisme. Ansiktsanimasjonene er imponerende og formidler mye følelse når manuset ellers svikter.

Spillmekanikkene er til forveksling like det originale Bioshock. Dette til tross er det gjort mange små forbedringer, og Columbias store åpne områder er en fryd å skyte seg gjennom, mye takket være en beleilig mekanisert krok du har på armen som lar deg kaste deg fra kraner og lignende og farte rundt på Colombias svar på jernbaneskinner i en heidundrendes fart. Måten du med letthet kan kombinere denne mobiliteten med et bredt utvalg skytevåpen og andre evner gir en fantastisk mestringsfølelse og gjør deg fort i stand til å likvidere på en skala som ville gjort selv Pol Pot sjalu.

Blod og gørr er det mye av (den tidligere nevnte mekaniserte kroken ses flittig brukt på dine motstandere), men i motsetning til mange andre spill virker det som Bioshock: Infinite prøver å gjøre et poeng ut av dette. Bookers blodige fortid og hans tro på at han kan verken forandre seg eller bli tilgitt for det han har gjort utgjør en stor del av hans karakter. At dette blir reflektert i andre aspekter av spillet er en fin detalj.

Om Bioshock til slutt blir en skuffelse eller ikke kommer an på hva du ser etter i spill. Som nevnt er fortellingen ikke det helt store, men verdenen du blir kastet inn i er uten tvil noe for seg selv. Når du for eksempel maner fram kråker med en arm og avfyrer en rakettdrevet granat med den andre, mens du desperat prøver å overvinne en tre meter høy, mekanisk George Washington som tramper rundt med et maskingevær på størrelse med et tre, kan du i hvert fall ikke si: dette har jeg sett før.